Duncan Jones har klart det umulige
Med «Warcraft: The Beginning» har sønnen til nylig avdøde David Bowie klart det mange trodde var umulig: å lage en film, basert på en spillserie, hvor man faktisk bryr seg om karakterene.
Hvis man vil se denne filmen kan det muligens være en fordel å ha spilt Warcraft og/eller World of Warcraft før, fordi man da vil kjenne igjen områdene som filmen utspiller seg i. Men hvis man liker en god, episk fantasy/action-film vil denne filmen ganske sikkert falle i smak uansett.
Kort oppsummert går handlingen ut på at konflikter oppstår i det ellers så rolige landet Azeroth når menneskene, ledet an av Anduin Lothar (Travis Fimmel) oppdager at orker, ledet an av Gul’Dan (Daniel Wu) og Durotan (Toby Kebbell) har ankommet fra landet Outland.
Konflikt
Det tar ikke lang tid før den første konfrontasjonen mellom orker og mennesker oppstår. Det viser seg at Fel-magien har korrumpert orkene, og en redd og forskrekket Durotar forsvinner idet mange av krigerne smelter rundt ham. Menneskene, ledet an av Anduin Lothar, tar to orker til fange. Blant disse er Garona (Paula Patton), som viser seg å være en halv-ork. Garona tar raskt menneskenes side, og det oppstår et romantisk forhold mellom henne og Anduin. Hun hjelper menneskene med å kontakte Durotar, og sammen må de klare å overvinne Gul'Dan før det er for sent.
Nydelig
Filmen er visuelt nydelig, og er verdt å se nesten ene og alene av den grunn. Men det viktigste i en film er at man bryr seg om karakterene, og det gjør man her. Orkene er ikke bare dumme monstre, men har menneskelige kvaliteter. Karakterer skifter side, noen har mørke hemmeligheter, og filmen er spekket med emosjonelle øyeblikk. Faktisk så mye at det til tider kan føles ut som om manusforfatterne, som blant annet inkluderer Chris Metzen, har prøvd litt for hardt.
Gjennomført skuespill
Det som holder manuset sammen er likevel skuespill-prestasjonene. Interessant nok er det ikke de kjente navnene som gjør de største rolletolkningene her. Den relative nykommeren Toby Kebbell gjør en strålende tolkning av Durotan, og får spilt på hele følelsesregisteret. Det samme gjør Paula Patton som Garona, og jeg spår dem store karrierer!
Dialogen føles til tider litt oppstyltet, men er overraskende bra i forhold til det man ellers har sett i spill-adaptasjoner. Det kan nevnes at filmen avsluttes med en interessant cliff-hanger, så det blir spennende å finne ut av om den vil få en oppfølger.
