Edward Sharpe and the Magnetic Zeros – PersonA

Bandet har vært store på indiepop-scenen en god stund nå, og det begynner å bli en del år siden kjempehiten «Home», en fengende og allsangvennlig låt som traff bredt. På deres siste album, PersonA, drar de deres eksentriske utgangspunkt for langt, og det er ikke mye som minner om stadionsindien igjen.

Noen ganger fungerer eksperimenteringen godt. Platas første låt, «Hot Coals», er svært annerledes fra det vi har kommet til å forvente fra bandet, men på denne låta er det intet problem, grunnet interessante melodiske grep og interessant instrumentering. De vakre brasstonene mot slutten setter prikken over i-en for min del.

Men platas jazz-tendenser kommer som en stor overraskelse. Låta «Uncomfortable» preges av eksperimentell vokal og en nærmest ikke-eksisterende melodi. Sjangerspriket er stort, og det blir tungt å høre på. Det er ingen melodi å feste seg ved, og det er ikke mulig å synge med. Tekstene blir til tider for svulstige, og deres storslagne oder til kjærligheten, Gud, verden, og naturen blir i overkant mye.

Noe tradisjonell Edward Sharpe finner vi dog også på plata, blant annet den fengende pop-perlen «No Love Like Yours». Kanskje ikke lyrisk storslått, men likevel en koselig låt som passer på en solfylt festivaldag. «Let it Down» er et positivt tilskudd, med en interessant bro med temposkifter og eksperimentell tromming. Plata avsluttes med fine og muntre «The Ballad of Yaya».

PersonA er ikke et album jeg kommer til å høre mye på. Jeg er for at band skal kunne eksperimentere med lydbilder, men her blir sjangerspriket mellom de uli- ke låtene for stort. Det er rett og slett ikke helthetlig nok, og jeg må innrømme at jeg er skuffet.