En drømmestart på Trondheim Calling
TRONDHEIM CALLING: Nising har tatt med seg to gode venner til Lokal Scene torsdag kveld. Det er tidlig på kvelden, og Bergensartisten får æren av å sparke igang Trondheim Calling.
Og sparke gjør han virkelig. Trommene treffer godt, også bakerst i lokalet. Over svever en særs fin og mild vokal, og det føles virkelig som soundtracket til en drøm.
Det tones ned et hakk når Nisings venner går av og fyren står alene igjen med gitaren sin. Ekkoet av strengeinstrumentet kommer til å sitte igjen i meg selv etter at showet er over. Samtidig, det er akkert å høre på, men hvorfor avslutter han ikke med de kraftigere låtene? Det han gjør her er ikke nødvendigvis hundre prosent feil, jeg bare lurer.
Les også: Fanger publikum med trolldom
Jeg skal ikke skryte på meg at jeg tok tiden på hver låt, men jeg gjetter på at de er kortere enn en gjennomsnittlig låt innenfor sjangeren. Det, eller så går tiden for fort. Det betyr at applaus og rop kommer kanskje litt for kjapt etter låta, og skjærer tidvis gjennom den rosa lydskyen i rommet. Dette er et større problem i starten, og jeg tror publikum la merke til dette etter hvert og roet seg ned utover konserten. Nising derimot bruker disse pausene godt til å sjarmere publikum ved å blant annet dedikere ei låt til en avdød hund, og å spørre oss om vi er lykkelige.
Dette er en perfekt, passe myk og sinnssykt fet start på festivalkvelden. Absolutt en fin opplevelse, hovedsakelig preget av rolig elektrisk gitar og Nisings egne, bare stemme. Sjekk dem ut fredag på Moskus!
