En hyllest til helgen
Emile the Duke har de siste årene gått fra å være et undergrunnsfenomen i hip-hop-Oslo, til nærmest å bli et kultfenomen. Under hans konsert på Dokkhuset er det lett å skjønne hvorfor.
Et mellomstort knippe folk fant veien til Dokkhuset denne kvelden, til det som var avslutningskonserten på Fri Resonans-festivalen. Hovedpersonen selv tusler inn på scenen iført sin sedvanlige beige trenchcoat, prater litt henslengt om løst og fast, og åpner ballet med låter fra sin første norskspråklige plate, Aasen. Kveldens repertoar blir hentet fra både dette albumet, og det ferske Aasen Tar Helg.
Fri Resonans er samtidsmusikkalibiet i Trondheims festivallandskap, og er som de selv skriver «en festival for musikk som befinner seg i utkanten av ulike sjangere og stilarter.» Emile the Duke må kunne sies å høre hjemme i denne kategorien. Han opererer i et grenseområde mellom hip-hop, jazz og scenekunst som oppleves, i hvert fall for meg, som unikt og kult.
Emile the Dukes spoken word/rap/sang blir som vanlig kun akkompagnert av en Mac. Selv om det hadde vært gøy å høre Emiles egenproduserte funk- og jazzbeats fremført live på scenen en gang, yter det sobre oppsettet i hvert fall tekstene og vokalen rettferdighet. Tekstuniverset er fantastisk velskrevet: Vi får høre hvordan det er å jobbe i Oslo kommune, hvor demokrati tar tid og ikke er så veldig sexy. Vi får høre om det å være familiefar, ektemann, vanlig mann, og om den sagnomsuste helgen. Tekstene er vittige, smarte og underfundige. Låtene «Jessica», «Fin», og «Kompromiss» står alle igjen som høydepunkt, selv om kvaliteten på både låter og fremførelse er høy jevnt over.
I det hele tatt er Fri Resonans og Dokkhuset en ganske egnet setting for denne mellomtingen mellom stand-up, performance og konsert. Folk lytter, ler, og deltar aktivt i dialog med Emile mellom låter. Til tross for, eller kanskje på grunn av, hans henslengte og slappe tilstedeværelse er stemningen i salen hele tiden høy, og fra der jeg står ser det ut som om både artist og publikum har det veldig gøy. Under «Månedens Røyk» blir det faktisk også allsang, selv med et sittende og forholdsvis edru publikum – en sjelden vare. Når hele salen synger med på «Røyken den representerer en mann som gjør hva han vil, et lite minutt» er det direkte vakkert.
Emile the Duke er minst like bra på konsert som på plate. Har du enda ikke sjekket ham ut, gjør for all del det!
