En studie i sakte skuffelse

Jeg husker godt da jeg i 2013 var blitt atten, og endelig kunne kjøpe øl på butikken. #WINNING. Det å ikke måtte snike til seg pappas Dahls fra kjøleskapet ga en deilig frihetsfølelse. Passende nok var 2013 samme året som Iffy Orbit slapp sin første singel «The fourth dimension». Låta ga den samme frihetsfølelsen som å kjøpe øl, og den ga en trang til å danse (etter et par pilsnere vel å merke).

Fire år senere har ungfolene fra Sandvika endelig fått finger'n ut av rumpestumpen, og sluppet sitt aller første album. Plata er full av svevende synther, solide rytmer, dico-vibes og ungdommelig angst. Alt en norsk indiekvintett med respekt for seg selv må levere. Det er dansbart, og umiskjennelig Iffy Orbit.

Men med de høye forventningene jeg naturligvis har, så holder ikke Slow Times mål. En del av energien jeg husker fra 2013 har forsvunnet i produksjonen. Jeg ser for meg at gutta har jobba litt for mye med noen av låtene. Der «The Fourth dimension» føltes naturlig, føles store deler av Slow Times litt for teknisk.

For selv om plata åpner sterkt, så glipper godfølelsen sakte men sikkert, helt til man ikke vet helt hva man skal synes, tenke eller danse . Det krever sin hvite heterofile cis-mann å overkomme usikkerheten som rammer når Iffy Orbit, låt for låt, reduseres fra kul og hip til å prøve litt for hardt og ikke være spesielt hip.

Litt som følelsen av å kjøpe øl i butikken, blir Slow Times gradvis kjedeligere, helt til det føles ganske rutine. Min anbefaling er å holde seg til de tre første sporene og spille dem på repeat til du ikke gidder mer.