En trykkbølge av en film

Det romantiske dramaet Carol tar for seg forbudt kjærlighet mellom to kvinner på 1950-tallet. Sosietetskvinnen Carol Aird (Cate Blanchett), som går gjennom en opprivende skilsmisse, møter den aspirerende fotografen Therese Belivet (Rooney Mara) når hun skal kjøpe en julegave til datteren sin.

Dette møtet blir utgangpunktet for sterke følelser mellom de to, noe som likevel forblir usagt gjennom hele første halvdel av filmen.

Sterkere og sterkere

Musikk, glitrende rolleprestasjoner og imponerende kinematografi får første del av filmen til å fremstå som en trykkbølge. Den blir sterkere og sterkere i takt med at følelsene mellom de to vokser. Til slutt kulminerer dette presset i en heftig sexscene.

Kornete bilde, overdådige kostymer og veldesignede kulisser gjør det enkelt å leve seg inn i handlingen. Tidskoloritten er upåklagelig.

Uten å avsløre for mye kan jeg røpe at det skjer noe etter sexscenen som gjør at de to ikke kan være sammen. Hendelsen er sjokkerende. Problemet er at filmen føles flat og uinspirert gjennom den siste halvdelen, ettersom mye av det som holder filmen sammen er kjemien mellom Blanchett og Mara.

Litt skuffende

Det er mulig at manusforfatter Phyllis Nagy har tenkt at man skal føle hvor ukomfortabelt det er for de to personene å være fra hverandre, men dessverre sitter man igjen med en følelse av kjedsomhet.

Mesteparten av den siste halvdelen dreier seg om Carols forhold til familien sin, men jeg klarer egentlig ikke bry meg - alt jeg vil vite er om Carol og Therese kommer til å ende opp sammen. Det får jeg vite til slutt, men det tar for lang tid, og derfor forlot jeg kinosalen en anelse skuffet.