En våt avrunding

Det er siste konsertkveld på Knaus under UKA, og det ble feiret med et brakende kalas. På scenen ble øl shotgunnet, gitar spilt oralt og publikum gjetet. Det er lenge siden jeg har opplevd norsk punk som er så umiddelbart fengende. Jeg vet ikke om det var de fem koppene med kaffe jeg drakk tidligere på kvelden for å holde meg våken til midnatt, eller de eksplosive riffene – våken ble jeg i alle fall umiddelbart. Østlendingene er på fra første låt. Knaus er nok en gang halvtomt, men Wet Dreams fyller tomrommet uten problemer.

Jeg tror ikke gutta står stille ett eneste sekund under hele konserten, utenom den sporadiske ølslurken her og der. Musikken er en perfekt blanding av retro danseglede og moderne røffhet, noe for både drevne headbangere og halvveis edrue UKA-traskere. De spiller et par roligere og klokkeklare låter, men for det meste druknes dessverre vokalen helt ut og det er nesten umulig å holde styr på låtene. Heldigvis er det såpass bra at det er lett å blåse i det og bare la seg rive med.

Av mangel på andre ord, er det rett og slett noe autentisk over denne gjengen. De har en vanvittig sjarmerende utstråling, og sett bort i fra at de er ett av UKAS kuleste band, virker de på mange måter som en hvilken som helst kameratgjeng på scenen. Gruppa spiller seg gjennom låtene fra den psykedeliske singelen Cartridge Belt, men overrasker med massevis av nytt og upublisert materiale.

Det hele ble avsluttes med en ekstra lang og sexy versjon av «I Can Fly». Etter skrik om ekstranummer var det ikke spillegleden det stod på. De måtte rett og slett bare innrømme at de var tomme for materiale. Dette var virkelig en sjukt rocka og verdig avrunding av knauskonsertene på hundreårs-jubileet.