En velkommen malstrøm

I tillegg til å ha utgitt egne soloplater har Westerhus samarbeidet med et bredt spekter av musikere, blant andre Nils Petter Molvær, Jaga Jazzist og Sidsel Endresen før han endte opp i band med sine egne kompiser. Resultatet ble musikk som bærer mange merkelapper, men kan på sett og vis beskrives som elektronisk rock med støy- og frijazzelementer. Improvisasjon er selvfølgelig et nøkkelord her. Sammen maler trioen lydlandskaper hvor man kan kjenne på alt fra kontemplativ tilfredshet til murrende ubehag.

Rom for variasjon

Ensemblet spiller materiale fra sin første plate Maelstrom, som ble utgitt i mars i fjor. Om man hadde trodd at skiva kom til å bli brukt som uavvikelig mal for kveldens konsert, så tok man grundig feil. Lydbildet er betydelig hardere enn hva vi får servert på utgivelsen, men dette virker definitivt i bandets favør.

Gjengen på scenen tar seg store friheter med tanke på låtenes form, stemning og overganger. De faktorene som derimot holder seg konstante er bandets utrolige evne til å bygge opp uforutsigbare og nyanserte låter, og de massive lydtablåene som rekker å blåse hatten av deg før de forløses overraskende naturlig.

Spillestil med landemerker

Kvelden starter rolig med låta «Nights and sleepless days», og Westerhus' stil er umiddelbart gjenkjennelig. Gitarlyden er skingrende og skarp, men skifter brått karakter til mykere og rundere ved behov. Mannen formelig lyser av spilleglede mens han gir sitt musikalske bidrag til låtene. Improvisasjonene er abstrakte, men definitivt tilstedeværende. Westerhus' er en subtil men spontan gitarist med et arsenal av ukonvensjonelle gitarteknikker, alt fra bruk av fiolinbue til spilling bak gitarstolen.

Westerhus står ikke alene om det harmoniske aspektet i musikken. Tangenttraktør Øystein Moen (Jaga Jazzist) legger et komplementerende bakteppe til låtene som aldri blir for mye, ei for lite. Etter at låta har bygget opp betydelig momentum, slår Westerhus til med en gitarsolo som makter å skjære gjennom støykollasjen. De gjentatte string-bendene badet i vibrato finner sin naturlige plass i det støyende, men samtidig massive lydbildet. Dette varsler glassklart om hva lytterne har i vente. Jazztronica-rocken passer Klubben utmerket, og lydbalansen er god. Det hele er en nytelse.

Et effektpreget lydbilde

Førstelåta daler omsider inn mot en rolig landing, og neste låt følger uten brudd i lydteppet: en hjemsøkende, direkte ubehagelig kuriositet ved navn «Bed on Fire». Et av bandets varemerker er den kreative bruken av effekter, og her benyttes loop-, delay- og ekkopedaler til å skape et lydbilde preget av oppstykket, "glitchet" electronica og trykkende dissonans avbrutt av små glimt med harmoni. Låta kulminerer omsider i en voldsom avslutning, hvor trommeslager Erland Dahlen slår seg fullstendig løs på det han har for hånden mens synthen buldrer og gitaren formelig skriker i toppen av kakofonien. Dahlen (også kjent fra blant annet Madrugada) sitt trommearbeid går sømløst fra rumlende og massivt til underliggende og detaljorientert, og stjeler i perioder oppmerksomheten med uventede motiver og små kommentarer. De roligere pustepausene ligger spredt utover settet, og bidrar til å få toppene til å føles enda høyere.

Mannen med flere stemmer

Westerhus innehar ikke bare en virkelig unik gitarstemme, men også en vokal som kler materialet overraskende bra. Han er innom både falsett og regelrett brøling på låta «Don't say that you care», og parallellen til Radioheads' vokalist Thom Yorke er ikke uhørt. «Chasing hills» er kveldens nest siste låt, og introduseres av Westerhus' falsett og en akkordrekke som underbygger en enkel men skjør melodilinje. Låta spiller på et bredt følelsesspekter i likhet med det vi har hørt tidligere, og tar oss med fra søt melankoli via ekstatiske støy- og gitarpartier til en utsøkt liten a capella-avslutning.

Trommisen rekker ikke komme seg ned fra scenen før ekstranummer er bestemt: Låta "On and on" har en mer tradisjonell låtstruktur med lett gjenkjennelig akkordvamp, men ikledd gruppas kjennetegn med trykkende harmoni og heftig effektbruk. Westerhus' stemme og gitarspill får også en siste sjanse til å skinne før bandet forlater scenen. De tre musikerne innehar stålkontroll, men virker på samme tid lekende og følelsesmessig investert i det de formidlet. Savnet etter en lignende opplevelse vil sannsynligvis forbli stort inntil Stian Westerhus og Pale Horses atter en gang returnerer til Klubbens scene.