Et dunkelt band for en dunkel scene

Det finnes lørdagskvelder som roper «ut og fest, ut og drikk, ut og lev!». Og så er det lørdagskvelder som hvisker «tror du ikke det kanskje hadde vært diggere med litt smågodt og Netflix?». I går var egentlig en sånn kveld. Og som man kanskje kan tenke seg til, er ikke det ideell konsertstemning.

Men heldigvis er det også søndagsmorgener som sier «Shit! Tenk om jeg ikke hadde dratt dit!».

Dunbarrow er et litt dystert, mystisk band. Innhyllet i tåke fra røykmaskinene til det punktet hvor man nesten ikke kan se medlemmene spille de tunge, mørke låtene. Det tar litt tid å komme inn i stemninga, men når de tar i, blir det bra.

For min egen del funker det best når det blir litt mer rytmer, litt mer trøkk. De roligere låtene deres er absolutt bra, men etter en liten stund kan det begynne å føles monotont – på ett tidspunkt tok jeg meg i å lure på om de ikke hadde spilt denne låta før. Litt mer variasjon hadde nok vært en fordel, men det er ikke ødeleggende.

Dunbarrow er et band som passer seg absolutt best på scenen – stemninga, lukta fra røykmaskinene, gutta som prøver å starte en halvhjerta moshpit i midten, kjæresteparet som på ett eller anna vis klarer å tørrpule til musikken rett foran deg, det er liksom noe ganske annet enn å høre gjennom øreproppene.

Når det funker, funker det godt. Det er en digg opplevelse. Man glemmer hvor fantastisk det er å gå på konsert med musikk som er bra, tung og litt klaustrofobisk. Det er ikke en stor hall hvor samtlige dukker opp for å drikke seg drita til litt bakgrunnsmusikk. Det er ikke «How are you, Samfundet!» eller folk som skal åle seg foran scena du har venta foran i en halvtime. Det er bare digg.

Ja, takk og pris for søndagsmorgener som sier «Shit! Tenk om jeg ikke hadde dratt dit!».