Få det på, da, Martin!
Nederlenderen inviterte hele Dødens dal med på rulling.
UKA-17
En grønnkledd skikkelse med en uvanlig stor t-skjorte står på scenen. Med en beskjeden røykmaskin og helt patetiske overganger mellom låtene tenker jeg at dette kan umulig være «verdens beste DJ». Det er det heldigvis ikke. På skjermen bak oppvarmingsartisten Justin Mylo ser vi noe som ligner på Windows Media Players animasjoner, eller en irriterende skjermsparer.
Les også: Anmeldelse av Astrid S i Storsalen.
Mot alle odds utspiller verdens minste moshpit seg like foran meg, og jeg bestemmer meg for å sjekke hvordan stemninga er et annet sted. Over en av låtene roper store deler av publikum unisont og ikonisk melodien til «Seven Nation Army». Etter en slapp avslutning på oppvarmingen får publikum all den tiden de ønsker til å synge den samme låta, i et forsøk på å mane frem hovedakten.
21-åringen åpner den virkelige festen veldig overbevisende, og den store kontrasten til forrige dj er med på å gi meg noen ørsmå frysninger. Publikum blir skremmende entusiastiske når Martin Garrix tar opp mobilen sin for å ta et bilde av de oppmøtte, og straks står flesteparten og hopper på stedet med, i snitt, én hånd i været. Elias (22) forteller at det er akkurat som å være på Tryvann. Dj-en tar straks russebussen Dødens dal 2017 med på en episk rulling bakover mot «Animals»-året 2013. Det ser ikke ut til at noen klandrer ham for å spille Calvin Harris-hits som ble spilt i det samme teltet for fire år siden. Snarere tvert i mot – stemninga fortsetter å stige når Macklemores «Can’t Hold Us» runger over høyttalerne. En kort stund glemmer jeg at jeg ikke er i Bodegaen. I et profetisk øyeblikk oppfylles publikums berusede, våte drøm – en polert og bassfylt versjon av «Seven Nation Army» spilles av.
Les også: Wet Dreams imponerer som UKAS siste band på Knaus.
«Let me see your fucking hands!» forblir kveldens sitat, og kan høres både av Garrix selv og mp3-filer han har med seg. På minnepinnen har han med seg flust av remixer av kjente låter, noe publikum vet å sette pris på. Showet, fyrverkeriet, konfettien, og pyroen er helt ekstravagant. Erik Arne (26) sier at han fikk akkurat det han ventet, mens kjæresten hans danser hemningsløst helt bakerst i teltet. Selv noe som ligner på soundtracket fra Hobbiten glir mystisk over i den samme hyperaktive klubblåta, og publikum klikker nok en gang. På avstand ser folkemassen skikkelig fet ut, mens på nært hold kan man skimte en litt mer tilbakeholden, klein entusiasme.
Allsang, fistpumping og lasere utgjør minnene fra kvelden. Det dynamiske showet evner å holde på publikums energi hele veien, og tar faktisk av på de siste to låtene. Bursdagsbarn Oliver (23) dabber til ære for festivalen, og inviterer meg høflig med i dansesirkelen deres. Det er ikke den eneste. Kondens drypper fra taket mens jeg grubler over hvorfor så mange kan sangene på spillelisten. Mine tanker går så til den dedikerte publikumsskaren som gidder å stå fremst ved scenen der flammene spruter. Den samme gjengen brøler nok en gang White Stripes' evige hit i det Garrix går av scenen, før de sjangler mot Samfundet. Dødens dal sier adjø med et rungende, forhåndsinnspilt brøl.
