Fantasiløst, billig, og jævlig

De siste fem årene har smakløsheten blitt et stadig større innslag i det trønderske bybildet. Platekledde kontorkompleks har poppet opp som paddehatter, men aldri har vel det groteske fått friere spillerom enn på Brattørkaia. Utbygningen av området mellom jernbanestasjonen og Trondheimsfjorden har vært et av de største byggeprosjektene i byen.

Planen var å trekke folk til området ved hjelp av restauranter og andre aktiviteter, noe som virker veldig fjernt fra den virkeligheten som møter oss en tirsdag i februar. Noen rektangulære bygninger ligger på rekke langs fjorden. I enden av bygningsmuren troner et overdimensjonert konferansehotell.

Pynter opp med asfalt og grus

Området rundt bygningene er drapert i nattsvart asfalt. Husene ligger der som små øyer i et mørkt hav. Asfalten er trukket helt opp til bygningskroppene, slik at brøytebilen lett kan komme til for å fjerne snø og grus. Rundt omkring på asfalten er det plassert ut noen lekeapparater og et stativ fylt opp med speil. Det ligner et klatrestativ, men når du kommer nærmere innser du at det er umulig å klatre her. Det er vel det noen kaller for kunst. Rundt speil-tårnet og lekeapparatene ligger små hauger med mangefarget grus. Kanskje det er ment å være til pynt? Plassen minner om noe du finner rundt et provinsielt kjøpesenter. Hvorfor har det ikke blitt lagt brostein, og hvor er buskene og trærne? Hele området ligner noe fra den kalde krigens sovjet, eller 80-tallets Oslo.

H-vinduer og lagerporter

Bygningene som omkranser vannet er ikke stort bedre. Selv en gladkristen vekkelsespredikant vil bli deprimert når hen får øye på NTNUs kontorkompleks vis-à-vis hurtigbåtterminalen. En lang, lav og uformelig bygningskropp kledd i plater. De blanke platene er noe som stadig dukker opp på nybygg i Trondheim. De er billige, så å si vedlikeholdsfrie, men blir ikke mindre kjedelige av den grunn. Den varmen og stoffligheten som treverk utstråler erstattes her av noe sterilt og kjedelig. Den største svakheten med huset er likevel førsteetasjen. Der det skulle ha vært store, åpne vinduer tilpasset butikker og restauranter finner vi bare små vindusflater.

Den lukkede fasaden når sitt estetiske lavmål i en grå lagerport, som blokkeres av en stabel europaller og noen misfargede plastkontainere. Om dette hadde vært bygningens bakside hadde saken vært en annen, men dette er utrolig nok hovedfasaden, som ligger mot vannet og speilkonstruksjonen. Det er heller ingen naturlig overgang mellom bygningen og bakken, ingen grunnmur. Huset blir som en pappeske som bare er plassert her til midlertidig oppbevaring.

Hvor er sjeiken av Kuwait?

Det store konferansehotellet i enden av gata, Clarion hotell, har heller ingen tydelig grunnmur. Plater i matt glass, mest sannsynlig designet av en femåring i Microsoft Paint, pryder fasaden. Kronen på makkverket er en kuppel, kledd i gullfargede stålplater. Det hele ligner noe fra et arabisk emirat. Du forventer deg at hotellet er fylt opp av hvitkledde sjeiker, men du møtes kun av gråkledde konferansedeltagere fra Skeidar og Bosch. Hotellet er smakløst, og det er bygd uten tanke på den omkringliggende bebyggelsen. Trondheims gamle tollkammer fra 1911 virker merkelig malplassert der det ligger overfor den bombastiske hotellbygningen.

Ivar Koteng kan ha rett

Det verste med Brattøra er at bydelen framstår som skremmende lite planlagt. Bygningene harmonerer ikke med hverandre, og de står heller ikke i stil med omgivelsene. Kaia mellom husene og fjorden er altfor bred, den får de nye byggingen til å virke enda lavere enn det de faktisk er. Brattøra er et stykke mislykket byplanlegging, en påstand selv eiendomsbaronen Ivar Koteng har stilt seg bak.

Bydelen bærer preg av at utbyggerne har fått gjøre som de vil, noe som har ført til at de billigste løsningene har blitt valgt. Bygningene er ikke annet enn lave kasser, der de står med sine grå fasader og paddeflate tak. Det er tydelig at Trondheims byplanleggere (hvis de har noen) kun har konsentrert seg om de praktiske sidene ved utbyggingen. Antallet lagerporter og parkerings-plasser har overskygget estetikken. Men hva skal vi med parkeringsplasser i et område der ingen normale mennesker vil oppholde seg frivillig?