Fenomenal nostalgi-bombe

Storsalen er fylt til randen, og spenningen gnistrer i sekundene før S. Møller Storband inntar sine plasser. Publikum forbereder seg på å få pumpet nostalgi-musklene sine til bristepunktet, og idet det ikoniske åpningsbrølet fra Løvenes Konge gjaller ut i salen vet alle at denne kvelden blir et stort byks bakover til en annerledes og mer uskyldig tid. Bandet holder koken godt med et ensemble bestående av ikke bare en standard storband-besetning, men også et kor som får nakkehårene til å reise seg.

Etter en hjertebankende Løvenes Konge-medley introduseres vi til den teatralske biten av forestillingen. Tornerose blir vekket av tre gode feer som skal hjelpe henne å finne sitt livs store kjærlighet i eventyrlandet «Trønderland». Dette viser seg å bli vanskeligere enn forventet, og vi blir gradvis presentert for Torneroses kjærlighetskamp i ørsmå sketsjer mellom låtene. Det hele kjennes noen ganger rart og malplassert ut siden det ikke har noen særlig direkte tilknytning til låtene som spilles, men det gir allikevel publikum en sjanse til å puste mellom sangene. Blant høydepunktene finner vi en nesten obligatorisk Gunnar Bovim-parodi, en komisk utradisjonell fe og en herlig referanse til den beryktede Pocahontas-dubben som herjet internett for et par år siden.

Solistene gjør en fabelaktig jobb musikalsk sett, men det savnes litt av attituden og mimikken som mange av Disney-låtene virkelig er kjent for. Sangerne er på sitt beste når vi får høre noen av de mer jazzete og rolige balladene som «Beauty And The Beast» og «Some Day My Prince Will Come». Det høres at hele bandet er drevne musikere, og vi får høre gedigne soloprestasjoner fra nesten hele besetningen. Arrangørene skal ha berømmelse for låtvalget ettersom vi ikke bare får høre klassikere som «A Whole New World» og «Under The Sea», men også råtøffe framførelser av musikk fra Et kongerike for en lama, Monsterbedriften, De utrolige og ikke minst en heidundrandes Tarzan-medley.

Tornerose finner seg aldri noen fuckboy fra NTNU, men får allikevel oppleve en sann kjærlighetserklæring fra sin venninne, og kvelden avsluttes med en storslagen fanfare i form av Frosts «Let It Go». Her skinner praktisk talt bandet, og publikum forlater salen med smil om munnen og tårer langs kinnet. Takk, S. Møller Storband. Dere har vekket mange gode minner hos oss alle.