Flyr ikke like høyt som før

UKA-17

Det er ingenting å utsette på stemningen når vokalist Ingrid Helene Håvik og resten av Highasakite tropper opp på scenen i Dødens Dal. Applausen starter tidlig, og en varmere velkomst kan ingen be om. Headlineren på UKA starter showet med «My mind is a bad neighbourhood», og fortsetter med låter som «Someone who’ll get it» og «Leaving no traces», til publikums store begeistring.

Allerede tidlig viser lydbildet seg å være noe mangelfullt. Med masse klang i vokalen og ordentlig trøkk i bassen, faller resten av instrumentene bort, og i stedet for en helhetlig opplevelse av musikken blir det en mer overfladisk lyd. Det skal nevnes at på flere av de roligere låtene som «God don’t leave me» fungerer lyden helt perfekt og gir en nydelig atmosfære.

Future i Dødens dal: – Bak masken gjemmer det seg ingenting.

Noe av det som alltid gjør konsertene til Highasakite verdt å få med seg, er opplevelsen av strobelysene og bakgrunnen. Denne konserten er intet unntak, men det dabber desscerre av mot midten av konserten. Noen av sangene får tildelt svært lite av lyskasterne og blir som resultat et kjedelig midtparti uten særlig minneverdige øyeblikk. Det later også til at Håvik mister litt av publikum på veien, og det er lett å høre småpratingen i det store teltet.

Sammen med mindre sterke låter og en litt laber innsats av vokalisten, blir det en rar dynamikk på scenen. Blikket lander heller på gitarist Kristoffer Lo med den utrolig livlige dansingen, og pianist Marte Ebersons innlevelse. Vokalisten faller bak i lysshowet med masse skygger, og det virker til tider som om at Håvik er mest opptatt av å få til en sexy silhuett på scenen, der hun står og vrikker hoftene akkurat likt til alle låtene. Den introverte, men innlevende prestasjonen anmelder har vært vitne til på tidligere konserter, har alltid fascinert. Dessverre er det kun det introverte som denne gang skinner gjennom på scenen, og vokalisten frir ikke mye til publikum.

Les vår anmeldelse av fjorårets Highasakite-konsert i Storsalen.

Likevel leverer Highasakite en imponerende opptreden mot slutten av konserten. «Samurai Sword» og «Keep that letter safe» får massiv respons fra publikum. Man kan nesten høre allsangen fra publikum bedre enn vokalen selv. En sterkt levert «Golden ticket» skaper så og si ekstasetilstander i teltet, og ikke uten grunn. Lysshowet og konfettikanonene, sammen med en feilfri vokal, er akkurat det folk har kommet hit for, og det kjedelige midtpartiet er snart tilgitt.

Etter finalen klappes bandet tilbake og med «My name is liar» og «Since last wednesday», som dessverre ikke presterer så godt lydmessig som man skulle ønske. Det er likevel lett å glemme med stemningen av allsang og øllykter som veives i lufta. «Lover where do you live» avslutter den eneste konserten Highasakite spiller i Trondheim, og applausen fra publikum er overveldende. Det ser ut som det var et slitent band som møtte opp på UKA i kveld, men de leverer likevel en god konsert.