Foo Fighters - Concrete and Gold

Foo Fighters hadde mye å leve opp til med den nye plata Concrete and Gold, og kanskje følte de at de allerede hadde oppnådd alt da de lagde albumet? Selv om det er noen gode, skikkelige Foo Fighters-låter, er det mye som minner om enten listefyll eller halvveis eksperimenter.

Åpningen av plata er svær og setter ikke helt riktig tone for resten av albumet. Det kommer mye uventet, på godt og vondt. Dave Grohl holder seg for så vidt på toppen med låter som «Run», «The Sky is a Neighborhood» og «Arrows». Måten de blander inn sjangere i andre låter kan likevel virke forvirrende.

Når begynte Foo Fighters med blues? Jo, i «Make It Right». Videre er det flere sjangre som melder seg. Tittelsporet, «Concrete and Gold», minner om en ballade, og «Sunday Rain» er en kjedelig poprocklåt. Man kan spørre seg hvorfor alle disse sjangrene blandes i ett album. Jeg gjetter på at Grohl enten har kjedet seg, eller følt for litt eksperimentering. Kanskje det er det samme innfallet som rammet Beatles etter at de hadde nådd toppen, men funker det? Jeg synes ikke det. Jeg savner den utgaven av Foo Fighters som fikk tusen amatørmusikere til å spille «Learn to Fly» under Rockin’1000 i Cesena i 2015.

Concrete and Gold er virkelig et steg i rett retning etter forrige album, Sonic Highways, som kom for tre år siden. Likevel er vi ikke på Wasting Light-nivå. Kanskje hadde det blitt repetitivt å gjenskape sitt beste album, men de kunne holdt bedre på identiteten sin. Fra dette albumet kommer jeg til å ta med meg tre-fire av de elleve låtene, og la resten spille i bakgrunnen eller skippe. Jeg håper neste album blir hakket mer inspirert og inspirerende, og gleder meg allerede. Concrete and Gold er helt klart ikke deres verste album, og absolutt verdt å høre gjennom, men det holder heller ikke til gull.