Forvirrende tidsreise

Naborevyen «I Grevens Tid» har mye å by på, men framstår som uklar handlingsmessig.

Publisert Sist oppdatert

Fredag var det premiere på Naborevyen 2017, som er et samarbeid mellom Spanskrøret og Timini, linjeforeningene for lektorutdanning i realfag og nanoteknologi. Årets revy heter «I Grevens Tid».

Åpningsnummeret innleder revyen og konseptet, når de tre studentene som skal på nach ender opp på døra til Greven. Han er en mystisk, men karismatisk type, som vil sende gjengen på tidsreise. Hvem greven er, og hvorfor han handler som han gjør, er derimot litt vagt, noe som dessverre preger hele revyen.

Atskilte tidsepoker

En av sketsjene i revyen tar for seg hvordan Tinder ble brukt i middelalderen. Dette er et morsomt innslag som samkjører nåtid og historisk tid, og som derfor underbygger konseptet «studentenes tidsreise.» Dessverre er dette grepet fraværende flere steder i revyen, spesielt i sketsjene satt i nyere tid. Vikingtid er for det meste vikingtid, og Stripa er Stripa. Dette gjør at «I Grevens Tid» virker litt usammenhengende, selv med en tydelig rød tråd. Revyen er ikke alltid like lett å følge.

Noe som derimot ikke er usammenhengende i revyen, er humoren. «I Grevens Tid» satser trygt på hverdagslig, enkel og tørr humor. Dette kan fungere i en viss grad – som i sketsjen på treningssenteret som etter tretti sekunder avsluttes med en tørr vits som får publikum til å slå seg i panna. Likevel strekker den enkle humoren seg til tider så langt at den er på grensa til barnslig, for eksempel når det legges stor vekt på at en gutt er kledd i jenteklær, eller når vikingene driver med skallebank. Et sted hvor de derimot beveger seg mot et dypere farvann, og som fungerer bedre, er i sketsjen om naziregimets nye konsentrasjonsleir – Moholt studentby. Den slår til med en enkel, men litt mørkere humor som setter i gang et av de større latterutbruddene fra publikum i løpet av forestillingen.

Gløs-life i boyband-stil

Jeg savner rett og slett litt humoristisk dybde og aktualitet i flere av sketsjene for at revyen skal nå opp til et nivå høyere enn videregående-kvalitet. Dette vises for eksempel i «Johaug the musical». Når sant skal sies, skal ikke en revy være alt for tungsindig og sær - humoren fikk blant annet fotografen til å bryte ut i latter flere ganger.

Rent produksjonsmessig har Naborevyen mye godt å komme med. Dansenumrene fungerte som fine avbrekk mellom sketsjene, og ga meg frysninger opptil flere ganger. Sangnumrene er også representert ved flotte sangstemmer og harmonier, og tekstene er godt skrevet. Spesielt var nummeret om One Night Stand og boyband-tolkningen av livet på Gløshaugen minneverdige øyeblikk. Jeg vil også trekke fram de flotte kostymene revyen hadde å by på, med spesielt de historiske sketsjene som høydepunkt. Skuespillerne så ut som ekte steinalderfolk og indianere.

God innlevelse

I tillegg til flotte sangstemmer var det gode skuespillerprestasjoner, og de deltagende gir alt på scenen. Det er god mimikk og innlevelse, og ensemblet er flinke til å henvende seg til publikum når det er tilfellet. Bandet kunne gjerne vært mer samkjørt, men var likevel med på å løfte stemningen med innslag av klassikere og fløytesoloer.

Det jeg savner i «I Grevens Tid» er mer testende humor, aktualitet og ikke minst en mer tydelig sammenheng. Den har flere enkeltsketsjer som fungerer bra, men mangler litt helhet. Disse elementene hadde løftet revyen, som allerede viser en glad gjeng og som ga meg et hyggelig første møte med revytradisjonen til linjeforeningene på Gløshaugen.

Powered by Labrador CMS