Frydefulle Frøder

Litt på overtid smetter en liten, blåhåret skikkelse ut på scenen på Klubben. Lysene dempes. Mens publikum vender seg, tusler skikkelsen rett bort til keyboardet og leverer en nydelig soloåpning av konserten. Ut av skyggene kommer så trommis og gitarist idet introen til låta «Wild» runger over lokalet, og stemningen er satt. «Hallo, jeg er Frøder. Tusen takk for at dere kom.»

Hun er engasjert fra starten av, og får med seg publikum gjennom både dans og intens øyekontakt, til første rads begeistring. «Air I Need» har bridgen som endelig får alle i publikum til å bevege seg, men det er «Over the Sea» som virkelig får det til å koke. Genuin glede er å merke i ansiktet til Frøder når hun hører tilskuerne synge med. Hun rir bølgen ut med «Fighter», en av debutalbumets sterkeste låter etter min mening.

«Du er shitgod!» lyder det fra salen. Frøder takker, og går videre til hennes personlige favorittlåt, «Gates». Når hun ikke eier scenen eller leker seg med sin følgesvenn Ableton Push, får hun oss til å svaie med sin særegne stemme. Litt scenetrøbbel oppstår i form av vannsøl, ødelagt setliste og varme scenelys – intet hun ikke klarer å sjarmere seg ut av. En vifte kommer på plass, som om intet annet gir låta «Ocean Youth» en mer estetisk, dramatisk effekt. Det nostalgiske tilbakeblikket på tiden man kledde seg ut som pirater og lot fantasien løpe fritt, roer ned konsertens rytme og oppsummerer Frøders elskverdige, barnaktige musikkglede.

Hun annonser siste låt «Speed of Sound», en kanonsalve av en avslutning. Publikum gir en velfortjent applaus. Selvfølgelig blir det ekstranummer, og så klart blir det «Stockholm Syndrome». Det slutter som det startet – Frøder alene ved keyboardet med sin egne intrikate og bergtagende versjon av sangen hun gjestet og slo igjennom med. Frøders tilstedeværelse, glede, takknemlighet og ikke minst imponerende dansemoves gjorde denne konserten til stedet å være en fredagskveld.