Fuzzduoen siktet høyt og traff blink

Selv om det ikke var stappfullt i Klubben da Aiming for Enrike viste oss hvordan instrumental fuzzpop skal oppleves live, så koste vi som hadde tatt turen oss. Kanskje ikke nye fans ble frelst, men vi andre ble enda mer overbevist.

Duoen starter med et par kjente låter, som «Nibblonian Car». Allerede her er mine forventinger oversteget, det virker som de oppmøtte også er imponert. Hoder nikker, føtter tramper og enkelte prøver seg på noen moves rundt meg. Men vi følger alle godt med på hva som skjer der fremme. For selv om Simen Følstad Nilsen og Tobias Ørnes Andersen ikke er typer som gjør allverdens ut av seg på scenen, så er det likevel fascinerende å se magien bli til live.

Sammen med lysshowet, som gjør at vi bare ser skikkelser på scenen, blir hele opplevelsen drømmeaktig. Settet kjører non-stop, kun med korte pauser for å ta imot applaus, og er også med på den fengslende effekten. Fallgruven artister kan falle i ved å droppe pauser er, etter min mening, å skape en illusjon om at tiden går sakte og settet føles monotont. Aiming for Enrike holder oss derimot interesserte, for det er så mange spennende vrier og skifter i musikken deres. I tillegg leker seg med låtene og improviserer litt underveis, til stor fornøyelse.

Etter en halvtimes tid løsner stemningen i rommet enda mer. Den knallharde bassen treffer en midt i brystet, mens kontrastene i de lette, lyse melodiene er fristende å danse til. Tempoet går radig og skiftene mellom låter kommer brått, men alle tas godt imot. Nå går hele settet ekstremt progressivt – et slags toppunkt for hele konserten. Publikum virker likevel ikke helt klare for å gi seg.

Herfra blir låtene mer og mer repetitive, og det kan virke som Aiming for Enrike prøver å roe ned stemningen før de brått avslutter med et kort og greit «takk for oss». Avslutningsnummeret, «Hard Dance Brainia», er imidlertid en forhåndsfavoritt, skal vi tro lydnivået på gulvet når den sparker igang. Med det så tror jeg ingen forlot Klubben med en følelse av at de savnet noe.

Oppsummert så er Aiming for Enrike noe jeg vil anbefale alle. Kombinasjonen av elektro og rock treffer bredt, og det treffer blink. Selv om standarden ble satt høyt fra starten av så skuffet de ikke ett eneste øyeblikk. Man kan altså publikum på kroken uten å så mye som se på dem.