Gåsehud og dødskarneval

Dette er en film som byr på mer gåsehud enn tårer. Visuelt er filmen nydelig, det er nesten så jeg må gispe flere ganger. Den ene stjerneskuespilleren etter den andre leverer glimrende prestasjoner. De filmatiske virkemidlene får hårene til å reise seg av spenning. Dessverre kommer den menneskelige desperasjonen og tragedien delvis i skyggen av spenningsjaget. Mendes ramler innom utbrukte klisjéer og utslitte stereotypier. Resultatet er fantastisk, men det kunne blitt så mye mer enn en ren underholdningsfilm.

1917 åpner med en nydelig blomstereng. Med håndholdt kamera følger vi to soldater ned til de skitne skyttergravene og deres desillusjonerte beboere, før vi fortsetter ut i et apokalyptisk ingenmannsland. De første 20 minuttene er blant det mest spennende og imponerende jeg har sett på kino på årevis. Filmsettet er så spektakulært at det nesten svimler for meg. Mendes’ gjeng har gravd ut og utstyrt hundrevis av meter med historisk korrekte skyttergraver. Resten av filmsettet er like imponerende, med et helveteslignende ingenmannsland og ihjelbombede landsbyer. Det er allikevel noe nesten perverst over det enorme settet. Det er så spektakulært at det minner om en fornøyelsespark eller skrekkabinett – underholdningen overdøver delvis den menneskelige katastrofen.

Første kvinnelige rektor: – Mitt hjerte banker for NTNU

Filmatisk henter 1917 mye fra filmer som Saving Private Ryan og dataspill som Call of Duty. Filmen har utstrakt bruk av lange klipp og bevegelige kameraer i øyenhøyde, som tar oss tett på karakterene. Hovedpersonene kastes fra den ene situasjonen til den andre som i et dataspill. Omgivelsene forvandles på et øyeblikk, og holder kinopublikummet på tå hev.

De filmatiske grepene gjør filmen ordentlig spennende. 1917 er på sitt beste når spenningen brukes for å formidle den intense frykten, påkjenningene og traumene millioner av soldater måtte gjennomleve – mange av dem knapt ute av puberteten. Mendes’ historie er basert på bestefarens fortellinger fra første verdenskrig. Historiene har åpenbart gjort inntrykk.

1917 har likevel store svakheter. Lenge var fortellingene om første verdenskrig dominert av erfaringer fra vestfronten. De siste tiårene har det kommet fram historier fra krigsskueplasser som tidligere har blitt oversett. Det er forståelig at Sam Mendes har et spesielt forhold til bestefarens fortelling, men resultatet føles som enda en historie fra vestfronten. Filmen forteller ikke så mye nytt, og byr ikke på nye vinklinger utover enn det visuelle.

De fleste birollene faller innenfor utslitte stereotypier, tross skuepillerprestasjonene: ærlige, om enn litt rasistiske britiske menige, paternalistiske generaler og overklasseoffiserer uten respekt for menneskeliv. Dette er ikke nødvendigvis urealistisk, men vi har sett disse karakterene utallige ganger før. Det bidrar til at filmen kjennes mer som en gjendiktning av hundre år med krigsfilmer enn som en gjenfortelling av en historisk hendelse.

Les også: De første UKEsjef-kandidatene er klare

Filmens største svakhet er den svart-hvite framstillinga av briter og tyskere. Tida rundt første verdenskrig var preget av dyp mellomstatlig polarisering og propaganda. Mendes’ framstilling bryter ikke ned datidas fordommer, den bygger opp under dem. De britiske soldatene i 1917 er ærlige, redelige og lojale. Tyskerne er uten unntak forræderiske, slu og blodtørstige. En så unyansert framstilling virker fullstendig utdatert i dag.

1917 er mer slående enn rørende. Dette er en fantastisk underholdningsfilm og vel verdt et kinobesøk. Hadde Mendes’ unngått den svart-hvite polariseringen og de verste klisjéene, kunne 1917 blitt en tidløs klassiker.

Norsk premiere 24. januar, 119 min.