Glitrende og guddommelig

Medlemmene i orkesteret er kledd i t-skjorter med “Team Jesus” på brystet, kong Herodes er spilt av en kvinne med en gigantisk løsbart, og ypperstepresten har en så latterlig mørk basstemme at selv når han vedtar å drepe Jesus må jeg nesten fnise for meg selv. Dette er historien om Guds sønn som du aldri har hørt den før.

Les også: Dette er Samfundets vårprogram.

Jesus Christ Superstar

• Regi: Ronny Danielsson
• Skrevet av: Andrew Lloyd Webber og Tim Rice
• Studentbilletter: 250,-
• Tid: 2 timer inkludert pause

Jesus Christ Superstar er originalt et rockealbum, og musikalen har ingen dialog utenom sangene. Det er ikke et problem i seg selv, men på grunn av heseblesende numre og høy musikk var det til tider litt vanskelig å skjønne hva de sang. Særlig Mads Bones i rollen som Judas har mye å få fram veldig fort, og han er tidvis vanskelig å følge ord for ord. Heldigvis er Bones riktig mann for rollen og kroppsspråket hans skildrer Judas’ indre konflikter og kvaler der ordene er utydelige. Han er intens, nærmest manisk, og i de mest lidenskapelige øyeblikkene flyr det spytt i alle retninger. Bones er en perfekt motpol til Silje Lundblads myke og lindrende Maria Magdalena, hvis klare stemme fyller selv de mørkeste sinn med håp. Når ensemblet korer til senker det seg en nærmest sakral stemning i lokalet.

På det visuelle planet er alt på plass. Scenedesignet er genialt og multifunksjonelt, med en opphøyd platting hvor midten er hevbar. Plattingen fungerer dermed som både scene, svømmebasseng, bord til nattverden og lysvegg. Kostymene av Annsofi Nyberg er et av de beste elementene ved oppsetningen, og forteller en historie i seg selv. Trass inspirasjonskildens eldgamle opphav er alle kledd moderne, og ved et genitrekk ser både regnjakkene til disiplene og hettegenseren til Jesus ut som munkekapper. Frelseren selv starter stykket kledd i glitrende kapper og drakter så blendende at man nesten ikke klarer å se rett på ham, før han bytter dem ut med hettegenser og joggebukse når man kommer nærmere inn på selve mannen bak gudedyrkelsen.

Les også: Høyaktuelt overflødighetshorn på Trøndelag Teater.

Denne transformasjonen speiler Olve Løseth som Jesus i både kroppsspråk og stemme. I begynnelsen både høres og ser han ut som en selvgod superstjerne med magnetisk karisma, akkurat det Judas frykter han har blitt. Så kommer tvilen, og både stemmen og den selvgode fasaden sprekker. Han fyller rollen med hver celle i kroppen, og klarer å få fram alt Jesus sliter med, hvor hardt det tynger ham å ha alt ansvaret på sine skuldre. Kroppsspråket hans er så realistisk at når Pontus Pilates får ham pisket måtte jeg se vekk i ubehag. Tiåringen på første rad har nå mye materiale til neste mareritt.

Tempoet er raskt og stemningskiftene likeså, men midt i alt det blodseriøse dramaet ligger alltid humoren. På slutten av stykket ble jeg nesten utilpass av blandingen av humor og alvor. Jesus ligger bloddekket og spasmende i smerte ikledd en tornekrone, når Judas brått kommer tilbake fra de døde og spør ham hva hans egentlige motivasjoner var. På trykk ser dette ut som en alvorlig scene. Trykket blir dog lettet av at Judas har undergått en makeover og ser ut som groupien til Marilyn Manson. I tillegg danser ensemblet rundt i dyrekostymer med gevir og pels. Resultatet er mildt sagt kaotisk, men blikket blir likevel dratt mot den blodige figuren på midten av scenen. Løseth vender alle øyne mot seg, og selve korsfestelsen er gjort på en så ubehagelig vakker måte at en mann på tredje rad brøt alle konvensjoner og tok flere bilder.

Les også: Verdens verste julelåter.

Oppsetningen er original og godt gjennomført i alle ledd. Den er både tullete og tankevekkende, og viser farene ved persondyrkelse fra flere sider. Når sceneteppet til slutt går ned på en blodig Jesus på korset, er det til stående applaus fra publikum.