Goat – Requiem

Den svenske septetten Goat er angivelig fra voodoo-miljøet i Korpilombolo, nord i Sverige. De spiller en særegen blanding av psykedelisk rock, afrobeat, world music, og fusion, og deres helt spesielle lydbilde preges av en flytende, studiobasert låt­skrivingsprosess. The Guardian plasserte i 2012 debut­al­bumet World Music på lista over årets 100 beste album. Requiem er deres tredje studioutgivelse, og de har holdt seg til sine røtter.

Plata starter dessverre svakt med en dobbel-låt. Først kommer «Djorolen»: fuglekvitter og stillhet, før et lite kvinnekor synger med mot slutten. Det er til å gjespe av. Deretter kommer heldigvis singelen «Union of Sun and Moon». En intens låt med mye trøkk og god struktur, som høres ut som om den er hentet rett ut fra 60-tallet. Ekstrapoeng utdeles for fløytebruk.

Variasjonen i instrumentbruk må virkelig trekkes fram i anmeldelsen. Requiem er et prakt­eksempel på hvordan man kan slå sammen «vestlige» og mer «eksentriske» instrumenter på en slik måte at det fortsatt høres bra ut. «Temple Drums», «Try My Robe», og «It’s Not Me» inneholder alle spesielle instrumenter som utgjør låtas hoved­elementer. Drivende conga­trommer, en mandolin, og et kalimba-klingende instrument, med mer. Det fins òg mer snor-rette låter på denne plata, som alle kunne vært låter til et folk/prog-band fra 70-tallet.

Jeg er veldig delt når det kommer til denne plata. Noen låter fenger skikkelig («I Sing in Silence» er min personlige favoritt), mens andre kan bli for sære og langdryge. Dette er sikkert en konsekvens av den litt lite definerte låtskrivingen til Goat. Alt i alt er Requiem et interessant album, men jeg tror ikke The Guardian kommer til å referere til det i nærmeste framtid.