Gripende generasjonsransakelse

Aslaug Holm filmet sine to sønner, Lukas og Markus. Brødre følger guttene fra de er fem og åtte år, til eldstemann er ferdig på ungdomsskolen. Vi følger dem gjennom hverdagen på Sagene i Oslo, og sommeren på hjemstedet til moren i Smøla.

Brødre er en elskverdig og personlig oppvekstfilm med filosofiske tendenser som favner bredt i sin gransking av herkomst og oppvekst.

Det er nettopp denne filosofiske tendensen som gjør Brødre vakker. Moren deltar aktivt i filmen, samtidig som hun filmer fra sidelinjen. Med dokumentering av små, men likevel vesentlige hendelser i et barns formingsprosess.

Fotballen viser hvordan de hverdagslige konfliktene er det som er viktig i barndommen. Minstemannen hater fotballen i starten, men noen år senere elsker han det.

Ærligheten er gjennomgående, og henter filmen inn når man nærmer seg pretensiøsiteten.

Sporten former et fellesskap som forener brødrene og faren. Disse dagligdagse hendelsene kombinert med eksistensielle gullkorn fra barnemunn gjør filmen upretensiøst filosofisk.

Likevel blir Aslaug til tider veldig førende. Det jeg savner er at filmen lar seeren fundere på de filosofiske spørsmålene. Aslaug, Lukas og Markus er de resonnerende. Med mindre konkluderende svar ville jeg fått mer ut av filmen.

Men Brødre er ærlig, og prøver ikke å være noe annet enn den er. En av brødrene spør «hvorfor spør du alltid så eksistensielle spørsmål, mamma?», og svaret hennes er enkelt og greit - det er det som er viktig. Denne ærligheten er gjennomgående, og henter filmen inn når man nærmer seg pretensiøsiteten.

Brødrene er kanskje i fokus, men morsrollen, familien og slektskapet er like viktig.

Det er ikke rart at ungdommer og barn blir lei av at moren alltid filmer, men dette er ikke klippet bort. Familien har sine problemer som alle andre, men regissøren prøver ikke å male et glansbilde. Hun lar sønnenes frustrasjon, leksehat og minstemannens sjenerthet bli en del av filmen.

Brødre handler derimot ikke bare om Lukas og Markus. Aslaug funderer brett og vidt om sin og sønnenes herkomst. Filmen er sånn sett en generasjonsransakelse. Dette brede og sammenhengende fokuset på familiær kontekst i Brødre er gripende. Brødrene er kanskje i fokus, men morsrollen, familien og slektskapet er like viktig.

Med Brødre har vi fått en identitetsundrende oppvekstfilm som er utrolig elegant framstilt. Aslaug vil mye, og lykkes med omtrent alt. Filmens filosofi kunne gjerne vært friere, men de personlige konklusjonene gjør filmen mer inderlig. Og det er akkurat det personlige som gjør Brødre vidunderlig.