Gubber på tur
Steve Coogan og Rob Brydon sine karikerte versjoner av seg selv er fortsatt morsomme, men kunne trengt nytt materiale.
Da miniserien The Trip dukket opp i 2010, representerte den et friskt pust innen britisk humor. Formelen var enkel, og bestod i å la de to komikerne få boltre seg på en kulinarisk reise rundt i Nord- England. Fire år senere kom oppfølgeren The Trip to Italy, og nå er de altså i Spania – gråere i håret, men med evnen til å skape treffende parodier fremdeles intakt.
Konseptet ligner til dels på den velkjente traveren «komikere-i-en-bil-snakker-og-drikker-kaffe», bare at kaffen blir servert etter maten på ulike restauranter. Regissør Michael Winterbottom bruker dokumentariske virkemidler, og forsøker å framstille filmen som en fri middagsimpro vekslet med filming av matlaging fra kjøkkenet og vakre landskapsbilder. I hvor stor grad dialogen mellom komikerne er improvisert kan diskuteres, men det merkes når kjemien mellom dem er til stede. Relasjonen, eller vennskapet om man vil gå så langt, baserer seg på konkurranse og kamp for anerkjennelse, med skryteri vedrørende personlig prestisje fra begge kanter. De går til angrep på hverandres karrierer, noe som forsåvidt er realistisk nok, men det kan bli i overkant mye «banter» flyttet fra garderoben og over til den spanske kysten.
Filmen er på sitt beste når de to middelaldrende gubbene spiller hverandre gode og setter opp små forestillinger under middagen. Enten det være seg en duell om å få til den beste Roger Moore-parodien, parodiering av Mick Jagger som parodierer Michael Caine, parodiering av Mick Jagger som leser opp fra Shakespeare, eller bare rene parodier av Robert De Niro og Al Pacino. Det blir med andre ord mye parodier, de fleste gjengangere fra de tidligere filmene, og man kan spørre seg om filmen i det hele tatt burde bli ansett for å være lite annet enn glorifisert bonusmateriale. Til tross for mye gjenbruk vil nok The Trip to Spain gå rett hjem hos den etablerte fanskaren, og det kommer nok flere oppfølgere. Noe som er helt greit ettersom Winterbottom, Coogan og Brydon leverer mer original og intelligent humor enn brorparten av komedier som slippes på norsk kino.
