Helt konge

I Was A King har siden debuten i 2009 aldri gitt ut et dårlig album. Dette grunnet bandets låtskriverkjerne Frode Strømstad og Anne Lise Frøkedal, som har sørget for at den alternative gitarpopen de serverer ikke bare låter bra, men også alltid har en ekstremt god låt i bunnen av all godlyden. De lager bra musikk, rett og slett.

Klubben på Samfundet er absolutt ikke tom, men publikum kunne fint vært flere og mindre beskjedne. Til tross for dette åpner bandet konserten med et smell i form av «Graveyards», som setter tonen for resten av kvelden. I Was A King viser seg som svært gode livemusikere, og med en av landets fineste låtkataloger i bagasjen blir ikke dette annet enn fantastisk.

Konserten når ett av flere høydepunkt med «Pet Cemetery». På plate er dette en klangfull pianoballade med godt arrangerte strykere, men her strippes det hele ned til et solonummer der Frøkedal akkompagnerer sin nærmest fortryllende stemme med nydelig elgitar-fingerspill. I seg selv er dette fantastisk, men som en del av konsertens helhet fungerer det også som et behagelig pustehull mellom all den klirrende gitarlyden bandet presenterer ellers. Denne gåsehudfremkallende fremføringen vil isolert sett stå igjen som noe av det vakreste undertegnede har sett på en konsertscene. Og akkurat før man rekker å få tårer i øyekroken, er hele bandet i gang igjen med den energiske gitarpopen de åpnet konserten med.

Selv om musikken er energisk, har bandet likevel en beskjeden fremtoning på scenen. De fremstår nærmest som ydmyke, selv om det er publikum som burde ha størst grunn til å være akkurat dét. I Was A King serverer sitt eget førsteklasses låtmateriale med stor presisjon og musikalitet, og det låter regelrett fabelaktig. I tillegg til å være gode, ydmyke musikere, ilegger de også alltid små skjevheter i låtene som gir dem akkurat nok vitalitet til å ikke falle loddrett ned i flinkisgropa. Et glimrende eksempel på dette er Strømstads støyende gitarspill mot slutten av «Oslo Share», som virkelig løfter bandet og konserten til enda større høyder.

Avslutningsvis merkes det tydelig at bandet har fått publikum med seg i løpet av kvelden. For selv om Klubben ikke var stappfull, så føltes det nærmest slik grunnet den gode stemningen som kom snikende for hver låt bandet spilte. Som prikken over i-en kom ekstranumrene, som ble sparket i gang med «California», og avsluttet med minihiten «Norman Bleik». Disse ble tatt spesielt hjertelig imot, og satte et verdig punktum for en sjeldent god konsertopplevelse. For da konserten var over var det nesten litt trist. De kunne fint spilt i en time til, minst.