Henrik the Artist - Friendship

Albumet åpner med en sublim trance-prolog ala dansegulvet på ungdomsklubben i 2006 hvor alle smiler med kjeften full av godteri og hodet fullt av forventinger. Vi hopper videre til hard og rytmisk gladelectro. Panfløyte, marimba og luftige synther. Det her er tropical house rusa på sukker. Harde og spretne trommer. Lite droner. Mye stillhet som deler opp lydelementene. Panfløyta myker opp det oppdelte og fungerer som en variert drone som knytter lydene sammen.

Tonene er mektige og emosjonelle. En sart, nærmest resignert vokal tillegges harmoniene. Klimaksene i låtene er svære lydlandskaper som brettes ut og åpnes opp. Det er en enormt deilig følelse når trykket låtene har bygd opp frigjøres og lydene får flomme fritt.

Jeg begynner mot slutten å lengte etter mer variasjon. Jeg håper på låter som skiller seg ut og gir meg noe nytt. Låtene lener seg i stor grad på god stemning og en fengende og spretten struktur. Det treffer meg i starten, men i en albumform blir det ensformig i lengden.

Det holder seg hele tida oppe på de lydmessige toppene. De glade og følelsesladde elementene utfordres ikke nok. Det er for lite kontraster i lengden. Låtene fungerer bedre for seg sjøl enn i et album. Det er hele tiden lidenskap og forventning, og der biter albumet seg sjøl mer i halen jo lenger ut i plata jeg kommer.

Albumet blir platt i lengden hvis det høres på i sin helhet, men låter som «Miss Me» og «Lose You» er dødskule aleine. Henrik har produsert et moderne album med inspirasjon fra trap og tropical house, som han i tillegg har svøpt i oppløftende harmonier. Albumet er en fengende og eterisk fusjon av samtidsmusikk og trance. Dette er kanskje to tusen og sekstens koseligste låter.