Her kunne jeg sittet i 100 år

Johannes Holtmon introduseres av bandet til stor applaus og begeistring, og konserten er i gang ikke lenge etter. Holtmon beskriver kveldens musikk som vise-rock’n roll, og publikum virker tilfreds. Selv er jeg godt plassert bakerst i lokalet, men lyden er god og utsikten varierende.

Det blir stort sett tatt for seg hverdagslige temaer, og alt fra materialisme og kjøpetrang, til kjærlighet og lengsel er representert. Vi starter med en låt om førstnevnte, og Holtmon synger om hvordan han finner noe glede i å kjøpe ting for å få dagene til å gå. «Kjøpe ting» er ei låt fra EPen Helt Okei fra 2016, men det lyder bra selv om det ikke er funklende nytt.

Det er tydelig at Holtmon sjarmerer publikum, selv om han tidvis er noe klossete med ordene. Vi får vite at det er et begrenset, eksklusivt opplag av plater som kan kjøpes ved disken, og plutselig er det flere og flere platecovere som florerer. Selv om Holtmon åpenbart ikke er en mann av mange ord, er det upåklagelig stemning i lokalet, og jeg stortrives.

Repertoaret av låter varierer fra power-ballader til noe som beveger seg mer inn i et funky disco-landskap, og begge deler fungerer voldsomt. Alle låtene er over gjennomsnittlig appetittvekkende, og det låter som at bandet har spilt sammen i flere tiår.

Holtmon varierer mellom å spille alene med gitaren og med hele bandet, og begge deler fenger. «Tyven» introduseres med en historie om sjokolade-stjeling fra Namsos, uten at låta nødvendigvis tar for seg noe av denne problematikken. Likevel, dette er nydelig og jeg kan sitte her for alltid.

«Sushisosialisme» er ei låt hvor tittelen skaper stor begeistring blant publikum, og tittelen gjentas flere ganger gjennom lokalet. Det er tydelig at denne låta er en hit allerede før den er spilt av. Med 14 000 avspillinger på Spotify kan en trygt si at dette er kveldens hit, og vel fortjent er det. Låta har både humor og glimt i øyet, akkurat som Holtmon.

På tross av at låta er et åpenbart avslutningsspor vil publikum ha mer. Holtmon gir publikum hva de vil ha, og sier at vi kan avslutte med ei rocke-låt, “det er jo tross alt lørdag”. Alle er enda oppglødde og klare for mer, og seansen avsluttes med en lang applaus og sporadiske rop.

Konserten er over, men kvelden er enda lang. Publikum blir sittende ved plassene mens bandet rigger ned, og det virker som alle er storfornøyde. Det er tydelig at Holtmon trives på scenen, og jammen er han ikke flink til å stå der også. Den største skuffelsen med konserten er at den ikke varte lenger.