Highasakite gjør høstmørket mykere

Denne anmeldelsen er basert på fredagens konsert i Storsalen. Highasakite spilte også på Samfundet lørdag kveld.

Om noen tvilte på hvilken posisjon Highasakite har fått som band, bør dette være klinkende klart etter fredagens konsert i Storsalen. For drøye tre kvarter med oppvarming og venting før bandet entrer scenen gjorde neppe entusiasmen hos publikum noe mindre. At det bare er så vidt at oppvarmer Hanne Hukkelbergs inspirasjon fra Highasakite ikke blir pinlig, gjør heller ikke gjennomslaget mindre tydelig.

Som første låt får vi høre «My Name Is Liar», og som sistealbumet Camp Echos åpningslåt er det et strategisk valg. De psykedeliske tonene fungerer omtrent like bra i Storsalen som under åpen himmel på Pstereo-festivalen. Vi kan ane playback, men dette er ikke nok til å fjerne låtas nerve.Nettopp denne nerven får vedvare, om enn styrkes, i neste låt. «My Mind Is a Bad Neighbourhood» forvandler Storsalen til nettopp et mentalt dårlig nabolag. Og der er vi ved Highasakites store styrke. De makter å formidle musikalsk hele spektret av menneskelig angst og irrasjonalitet – og lar denne fylle rommet. Som en sang som egner seg like godt til dans så vel som til å stenge seg inne på rommet, forener denne låta to verdener. Derfor kler den også liveformatet overraskende godt.

Dessverre truer den vedvarende påminnelsen om playback stadig med å bli plagsom. Det er mulig dette ikke er så synlig fra bakerste rekke. For publikummet langt framme er det imidlertid vanskelig å lukke øynene for at vokalisten slutter å synge lenge før vokalen stopper. «Hiroshima» blir derfor en opptur – her virker hele settet å spille live. Forøvrig er det et stort pluss at en låt som i studioversjon er stillestående, i liveversjon tilføres så mye dynamikk.I det resterende av konserten veksler bandet mellom playback og liveformat, men det ser ikke ut til å affisere publikummet. Gulvet er hele tiden i bevegelse, og folk synger med.

Det er som om høstmørket lyses opp og blir litt forlokkende denne kvelden. Lysshowet er nok til å gjøre deg salig. Med sine ærlige tekster vil bandet nærmest omfavne det dystre, og vi blir trukket med. Derfor blir det hele også litt mindre skummelt.Et definitivt høydepunkt blir derfor «God, Don´t Leave Me». «God, dont leave Me, I’ll freeze – Like the last summer» – sårbarheten i denne sangen kan garantere gåsehud. Heldigvis er gruppa proff nok til å mestre dynamikken mellom smertefulle og mer dansbare låter. I mesterlig stil følger derfor «I Am My Own Disease» .

Hyppig bruk av playback hindrer denne konserten fra å oppsummeres i superlativer. Et par sure toner på avslutningslåta «Lover, Where do You Live» gjør den til nok en anledning for å problematisere det som tilsynelatende er en playback-trend. La det likevel holde med denne tørre bemerkningen. At vi ikke bryr oss om det sedvanlige utålmodighetselementet i form av oppvarmingsband blir avløst av atter femten minutters venting, beviser hvilke divaer bandet kan tillate seg å være. Enn så lenge er det fortjent. Fraværet av fyll-låter til fordel for en gjennomgående nerve gjør Highasakite til et band det er vanskelig å bli mett på.