ISFiT: Boy Pablo

Jeg er først inn på Knaus, hele fem minutter før konsertstart, og stiller meg på midten helt fremst. Klokka 23:59 kommer Nicolas Pablo Munõz traskende ut på scenen. Det er første gang han spiller utenfor Bergen, men han ser ikke ut til å være nervøs i det hele tatt. Han setter seg på huk og stemmer gitaren, og så begynner han å spille. Siden han ikke sier noe, og det heller ikke er noe band til stede, er det mange som ikke får med seg at han har startet konserten. Etter to minutter med gitarspill dukker resten av bandet opp, tilsynelatende litt småstressa. Pablo snur seg mot dem, og på likt kommer de inn i låta. Det er dritkult, publikum hyler, og all oppmerksomhet er nå rettet mot konserten. Etter endt applaus introduserer Pablo bandet og seg selv til oss. Jeg synes tanken om å starte på denne måten er nyskapende og kul, men det blir dessverre ikke helt gjennomført. Selv om det er litt usikkerhet rundt hva som egentlig var meningen her, er ingen krise skapt – fremføringen gjør absolutt opp for den litt krøkkete starten.

Boy Pablo fremfører noen dødskule låter, med glødende selvsikkerhet og et band som lager bra show. Han veksler mellom rolige låter og låter med høyt tempo, og det fungerer kjempebra. Jeg digger at det ikke er noen mellomting; etter en rolig låt kommer det alltid en eksplosiv låt som blåser publikum av sted. Det blir ekstra god stemning når keyboardspilleren drar fram tamburinen, maracasen og kubjella i låtene, sammen med noen sjarmerende dansetrinn og et veldig smittende smil. Låta «Dance With Me Baby» blir min personlige favoritt, og det kan ha en sammenheng med kubjella han glad og fornøyd hopper rundt med på scenen. Publikum ser ut til å være veldig begeistret, og Boy Pablo koser seg så det renner sammen med bandet.

Et lite minus med konsertopplevelsen er at det dessverre er litt for lite lyd på mikrofonen til Pablo. Jeg har ikke sjangs til å høre teksten på låtene, og den fantastiske stemmen kommer ikke godt nok fram. De låtene som består av mange andre elementer blir ikke like påvirket, da man kan digge disse uten at stemmen er supertydelig. Derimot har det ganske mye å si på de rolige låtene, hvor stemmen er det viktigste instrumentet, og teksten det viktigste budskapet. Det eneste jeg har å utsette på selve musikken er at den er en smule lik mye av det som slippes for tiden. Det er nesten umulig å differensiere seg i denne harde konkurransen, og det merkes at han har tatt med seg mye fra dagens musikk.