ISFiT: Maria Mena
«Noen ganger er jeg sinna, selv om det ikke er så vakkert.»
Mandag kveld er en av ISFiTs største konserter til alles glede satt i Nidarosdomen. Det sitter rekke på rekke med mennesker i katedralen, alle vendt mot scenen i midten av rommet. Selv om det er iskaldt summer det forventningsfullt og muntert. På vegne av ISFiT og studentprestene holdes en flott appell om diskriminering, toleranse og fellesskap.
Maria Mena går så på scenen med pianist, bassist og gitarist – en gjeng hun selv kaller familien Mena. Jeg var i utgangspunktet litt skeptisk til hvorvidt popartisten og monumentale Nidarosdomen skulle gå sammen. Jeg ble positivt overrasket. Den kjente klangen av låta «Homeless» runger mellom massive steinvegger. Det er en veldig fin atmosfære i rommet med blå lys langs veggene og Menas myke stemme. Med en god blanding av selvtillitt og selvinnrømt behov for bekreftelse går hun rundt og rundt på scenen. Hun får kontakt med publikum i alle tre retninger, og virker opprikitg glad for å se hver eneste person i folkemengden.
Mena utleverer seg ikke kun gjennom sangtekster, men forteller med glimt i øyet om alt fra psykiske lidelser til kjipe eks-kjærester. Ikke minst snakker hun mye om lyset i enden av tunellen. Hun sjarmerer publikum med humor, men med en alvorlig undertone som kler både lokalet og festivalen i seg selv. «Noen må tørre og snakke om det, så blir vi kanskje flere.»
Rent melodisk er mange av låtene hennes muntre. Hun danser rundt på sitt eget eksentriske vis. Det er derimot når hun tør å synge om de mørkere sidene av livet og seg selv hun er aller vakrest på scenen. «Noen ganger er jeg sinna, selv om det ikke er så vakkert.» Tvert i mot. Hun innrømmer at det er tøft for henne å synge slike låter live, men «Internal Dialogue» og «The End» i de gotiske omgivelsene var virkelig fint å se på.
Jeg kunne skrevet sidevis om alt hun sang og vitset om på scenen. Konserten er litt foredrag, litt humor og en hel del dagbokinnlegg i form av sang. Det hele avsluttes med «All This Time». Hun ber alle synge med, spesielt guttene og den lille jenta de alle har på innsiden. Jeg har egentlig ikke vært en stor fan av musikken til Maria Mena, men dette var skikkelig bra!
