Isfit: Oakland Rain

Det er ikke mange som dukker opp på Knaus torsdag kveld for å se tvillingsøstrene som utgjør Oakland Rain spille. Det bryr de seg riktignok lite om, og begge smiler fra øre til øre i det de starter konserten med «So Give Me Love». Det er alltid noe sjarmerende med dyktige musikere som er genuint glade for å se mer enn to mennesker i salen. Det er ikke helt overraskende at de har en god dynamikk på scenen. De bytter på vokal, andrestemme, og instrumenter og har det gøy på scenen.

Tvillingene er glade i å snakke. De forteller om at de begge har influensa, men at de rett og slett ikke kunne gå glipp konsertene de hadde gledet seg så lenge til. De avslører også planene om å være kule og nonsjalante etter de dannet band. «Men det er jo så stas å være her!». De spiller noen helt nye låter for oss, blant annet «Wolf Pack». Selv om blandingen av akustisk, elektronisk og stemmeprakt er slående er det noe med de diffuse naturreferansene i lyrikken jeg ikke får helt grep på. Det er mye snakk om spurver, ulver, bein og fossefall. Det er tidvis mer forvirrende enn det er poetisk.

Publikum står spredt og for det meste i ro. Mange har allikevel klar kjennskap til låtene, og det er en god atmosfære i rommet. I ekte Isfit-ånd spiller de en låt som handler om utseendefikseringen i samfunnet, og hvordan «det er lov å ha noe på innsiden og!». Uten at det gjør dem til mindre seriøse musikere, må jeg bare få lov til å si hvor fantastisk søte de er på scenen. De klarer ikke dy seg på slutten og må spille en ekstra låt. Merkelig nok er denne sangen den med mest fart i. De spretter rundt på scenen, gir en stor takk til publikum, trommis, og teknikere før de går av. Jeg håper disse jentene får bedre spilletider og flere tilskuere i framtiden, det er de absolutt gode nok til.