Jeg blir kvalm når dronningen spiser gelé

Inderen Abdul (Ali Fazal) krysser sjøen for å overlevere en liten mynt til den britiske dronningen (Judi Dench). Vi befinner oss på slutten av 1800-tallet. India er en koloni, styrt med hard hånd av de britiske imperialistene, noe som ikke ser ut til å bry Abdul. Han kysser dronningen sko, og vinner hennes gunst. De blir venner, og kanskje den over 80 år gamle dronningen også vil at de skal bli noe mer. Det kommer derimot aldri tydelig fram.

Det hele blir til en naiv historie som sikkert vil slå godt an hos de mest ihuga rojalistene, men for oss andre blir det hele både urealistisk og lite engasjerende. Det at vår indiske venn underkaster seg dronningen, så å si uten å konfrontere henne med britenes oppførsel i hjemlandet, er helt usannsynlig.

Det er også vanskelig å forstå hva han får ut av å omgås med den aldrende kvinnen. Deres samtaler om mango, spisskummen og koriander finner han tydeligvis ytterst interessante. Om det på slutten av 1800-tallet hadde eksistert moderne nerveklinikker, hadde denne nærmest åndssvake mannen uten tvil vært en av pasientene der.

Om historien i det hele tatt inneholder noe kritikk mot britene, så framføres denne av en nærmest latterlig karakter (Adeel Akhtar) - liten og tykk, ikledd silkegevanter i fjollete farger. At han i tillegg snakker overdrevent indiskengelsk, gjør mannen til Østens svar på Thorbjørn Jagland. Like lite autoritet har han også, og hans smått kritiske røst drukner i latteren fra kinopublikummet.

Det virker i alle fall som det var det som var meningen, men det er vanskelig å le. Selv vitsen om at Abdul ikke ser forskjell på sin burkakledde kone og svigermor, får ikke meg til å ramle av stolen. Jeg blir også kvalm når jeg ser Dronning Viktoria gafle i seg kremkledde kaker og dissende puddinger. Det å se inn i det slafsende gapet til denne åttiårig kvinnen vekker i alle fall avsky, men ellers er filmen merkelig følelsesløs. Selv ikke musikken som består av klassiske strykere, og som må ha blitt brukt i minst titusen andre filmer, er med på å skape noen emosjonelle reaksjoner hos meg.

Dette er og blir en humørløs og pompøs film for dem som forguder det britiske kongehuset. For oss andre er det bare god sovemedisin.