Jessie Ware - Glasshouse

Tre år etter forrige utgivelse slapp et av alternativ R&B-landskapets største navn, Jessie Ware, tredjealbumet Glasshouse. Det skal godt gjøres å rettferdiggjøre drøye én time spilletid, og dessverre tilhører ikke Glasshouse kategorien som klarer det.

Åpningslåta «Midnight» demonstrerer en vokal som mestrer hele spennet mellom det sarte og det kraftfulle. Like rikt er lydbildet, som veksler mellom et melodiøst vers og et tungt rytmisk refreng.

Fallhøyden til andrelåta blir derfor høy: Fullstendig hengivenhet gjør et lyrisk kjærlighetstema like lite interessant som et repetitivt refreng ikledd el-gitarakkorder à la Guns n’ Roses i halvtempo gjør det. Med sitt poppa uttrykk skiller «Your Domino» seg på forfriskende vis fra resten. «Alone» ikler platas sarte kjærlighetsbekjennelse et soultema som likesom åpningssporet unngår å kjøre seg fast i stillstand, mens de argentinske rytmene på «Selfish Love» skaper et fengende innslag som bringer bredde til et ellers seigt melodilandskap.

Gjennomgående for plata er et melankolsk souluttrykk som bare delvis unngår å bli statisk. Låter som «Hearts» og «Stay Awake, Wait For Me» deler et potensiale som dessverre ikke forløses. Det kan virke som om kreativiteten har stoppet opp underveis - uten at dette har hindret artisten fra å forhaste en skriveprosess som med litt mer modning kunne båret spennende frukter. En lengde på hele 17 låter framstår derfor smått ubegripelig.

Samtidig er det nettopp de akustiske versjonene av allerede nevnte låter som «Hearts» og «Alone» som klarest viser Wares styrke. Mot en nedstrippet og mer naturnær instrumental får vokalen briljere i spenningsfeltet mellom det sensitive og det kraftfulle.

Målt mot tidligere utgivelser blir helheten likefullt skuffende: Både Devotion (2013) og Tough Love (2014) er lydbildemessig mer interessante og intense. Erklæringer av ubetinget kjærlighet og hengivenhet klarer ikke å bære en helhet som tydelig avdekker et underskudd på kreativitet. Dessverre er resultatet at litt for mange av låtene ender i svisker.

Likefullt: Ware har fortsatt stemmeprakten i behold. Platas bidrag til diskografien er kanskje demonstrasjonen av hvor godt vokalen gjør seg på akustiske spor. For selv om skuffelsen over at Glasshouse ikke gjenskaper det tungt suggererende temaet fra hitlåta «Wildest Moments», eller de bevrende pop-arrangementene på «Tough Love» , så hinter den kanskje om en musikalsk karriere som er inne på noe større.

Glasshouse er verdt et par lytt. Selv om storslåttheten fra tidligere utgivelser er erstattet av komposisjoner som minner mer om lounge, viser prestasjonene på særlig akustisk-låtene at Jessie Ware definitivt er et navn det er verdt å følge med på i fremtiden.