Jordnær visekunst i Storsalen

Stein Torleif Bjella er en av de beste norske låtskriverne som har slått igjennom de siste årene. Etter fire plater som har høstet svært gode kritikker, og med en utsolgt konsert i Storsalen på Studentersamfundet, ligger alt til rette for svært god stemning lørdag kveld.

Etter noen minutter med mørke trer Bjella fram på scenen, ikledd en glinsende lilla dress, noe som får ham til å ligne på en figur fra et danseband fra 70-tallet. Han hilser høflig på publikum før han åpner konserten med den akustiske og melankolske «Tre Viku». Mest av alt minner Bjella om en norsk Father John Misty fra Gudbrandsdalen, og da er det ikke bare det imponerende skjegget som er likheten. De ærlige og jordnære låtene, samt de humoristiske tekstene av og til krydret med melankoli, er kjennemerket til visesangeren fra Ål.

Det er fra første låt klart at det er Bjella som er i fokus på konserten, og den særegne vokalen hans høres godt over resten av bandet. Samtidig skiftes det instrumenter på rekordtid bak ham på scenen når han følger opp med den mer rytmiske låter som «Melodisk Sus» og «Du tok Feil». Det er tydelig at Bjella og bandet bak ham har gått inn for å variere så mye som mulig i lydbildet på scenen, og det benyttes kontrabass, bajo, og steelguitar i tillegg til vanlige elgitarer og bass. Bjella forteller oss at han har med seg 14 forskjellige gitarer på tur, et uttrykk for at han ønsker å gjøre hver låt til noe spesielt.

Noen ganger går det kanskje litt fort unna mellom låtene: Før låta «Alt Rundt er Det Samma» er det en gitar som ikke fungerer, og konserten får et kjedelig lite opphold. Istedenfor å vente tar Bjella like så godt og spiller den akustiske «Innegubbe» – godt løst.

Etter en solid åpning spilles det mange låter fra det nye albumet til Bjella, Gode Liv. Albumet, som er mindre visesang og mer pop-rock, blir godt mottatt av Storsalen, og det klappes og jubles i mellom hver låt og etter hver lille gitarsolo. «Etableringsfasen» er et høydepunkt hvor Bjella som visesanger og tekstforfatter virkelig skinner. Samtidig er ikke dette bare et enmanns-show: På låter som «To Måna Utta Regn» og «Nordnorske Kjærlighetsdikt» er resten av bandet i stand til å hale ut låtene på scenen ved hjelp av god improvisasjon, noe som gjør konserten til mer enn bare en mann med akustisk gitar.

Tekstene og framføringen av disse er likevel en så stor del av konserten at Bjella like gjerne fremfører et par dikt i mellom låtene. Dette er ikke noe en ofte ser på konsert, og Bjella er kanskje den eneste artisten i Norge som kommer unna med noe slikt. Sist gang jeg så noe lignende var Aune Sand under UKA-15, dette er imidlertid noe helt annet. Om disse små diktene er noe som er igjen etter skriveprosessen til Gode Liv vites ikke, men det sier noe om styrken i tekstmaterialet hans. Dette er en konsert hvor man hører godt etter hva denne mannen har på hjertet. I tillegg til sterke tekster kommer Bjella med mange små morsomme one-linere under konserten, og publikum humrer ofte med. Bjellas formidlingsevne er det som bærer denne konserten.

«Utover Øvre Ål», en slags hyllest til livet oppe i Gudbrandsdalen, og sammen med låta «Kalas» er dette to passende låter til å avslutte konserten så langt. Bjella og resten av bandet blir likevel stående å prate på scenen: Selvfølgelig blir det ekstranummer.

Dessuten er det visst vanlig på Bjella-konsert at det skal deles ut fruktkurv til en heldig publikummer. Et morsomt ritual litt utenom det vanlige hvor de som har bursdag får med seg en fruktkurv hjem fra Storsalen.

«Blomen» fra det nye albumet er låta som virkelig skal få avslutte denne kvelden, og for en avslutning det er! Dette er en utrolig fengende rockelåt som virkelig får det til å koke i publikum. Resten av bandet må også hedres for opptredenen på denne låta, koordinasjonen sammen med Bjella på denne låta er rett og slett fantastisk. Dette er helt klart høydepunktet på konserten, og assosiasjonene går til andre store musikere med gode band bak seg, som Bob Dylan, Neil Young, og så videre. Applausen fra publikum er såpass at Bjella må ut på scenen enda en gang å fremføre den akustiske «Romantikken Gjer Meg Sjuk», og det ser ut til å være en takknemlig mann som til slutt går av scenen på Samfundet.

Har man ikke noe forhold til Bjella fra før, er kanskje ikke denne konserten noe som overbeviser. Istedenfor fest og moro er dette en konsert hvor særpreget i hver låt samt tekster og formidlingsevne står i sentrum. At Stein Torleif Bjella er en av Norges beste låtskrivere er det ingen tvil om. Det at han i tillegg leverer en svært god konsert i Storsalen, er veldig gøy.