Kadetten: Little Simz

For fire måneder siden slapp britiske Simbiatu Abisola Abiola Ajikawo, også kjent som Little Simz, albumet GREY Area. Denne sommeren tok Little Simz med seg albumet og bandet med til Norge for å spille for heldige festivalgjengere på Kadetten. Som første artist med et faktisk band på scenen byr Little Simz på noe festivalen ellers ikke har så mye av.

Tre menn i hvite snekkerbukser og svarte solbriller starter showet med et smell, og i det introen er over kommer Little Simz på scenen for å rappe sitt første av mange vers på mesterlig måte. Den første låten, «Boss», setter lista høyt for resten av konserten vi har i vente. Rapping på konserter kan by på så mangt, og for Simz sin del er live rapping noe hun er født til å gjøre. For å etablere helhetsinntrykket åpner hun konserten med å fremføre hele første låt med en megafon, med upåklagelig diksjon og følelse.

Mange festivaldeltakere har kommet seg fra det tunge trap-showet til Lil Baby og over til scenen Little Simz står på når klokka tikker mot syv. Som kanskje de to mest kontrastfylte stemningene på festivalen er dette skillet for mange en sjanse til å ta seg en pause fra den tyngste festingen og de trangeste moshpitene. Likevel er denne konserten på alle måter en fortsettelse av festen, bare at denne den er av den mer intime og personlige typen.

Simz forsikrer seg om at vi alle har det bra, spør om vi vil høre neste låt, og pent om vi kan synge med på refrengene. Det kommer klart fram at dette er noe publikummet så absolutt vil. Forholdet mellom artist og publikum oppleves veldig koselig både for blodfans og nye ukjente.

Programmet til Kadetten ellers lener seg mye mot trap og pop-hiphop, men denne artistens bidrag bringer mer variasjon i retning soul, og alternativ hiphop som tidvis grenser til slampoesi. Konserten utfolder seg til en variert reise gjennom flere år av diskografien hennes, både med egne låter og gjestevers fra andres. Det er lett å forstå alvoret i flere av tekstene fra den ektefølte framførelsen. Snittalderen i publikum er høyere på denne konserten alene enn resten av festivalen til sammen, som kanskje gjenspeiler den mer modne appellen til Little Simz sin musikk.

Mennene i snekkerbuksene skinner på scenen som tydelige eksperter på hvert sitt, men også samme felt. Instrumentalene leveres av en DJ og keyboardist, en trommeslager, og en tredje multikunstner med tre keyboard og en el-bass. På hver sin lille plattform bak og rundt Simz sitter instrumentene akkurat som de skal i samspill med noe backing fra DJ. Ved ulike punkter utover i konserten introduseres hver enkelt artist, og følger opp introduksjonen sin med en overlegen solo på henholdsvis DJ-decksa, trommesettet og keyboardet.

I tillegg til disse tre artistene lurer man tidlig i konserten på hvorfor det står en ekstra el-bass, en gitar og to bongotrommer på scenen. Svaret ligger i allsidigheten til Simz, som overrasker oss med soloer og jams på disse. Som en pause fra sine egne låter, og som en mulighet til å vise hva de er gode for, starter bandet en halvveis planlagt jam omtrent midt i konserten. Her spiller bandet seg sømløst fra instrumentalen til «Xxplosive» av Dr.Dre over til Biggies «Big Poppa» og tilbake igjen mens de koser seg så gleden og rytmen renner over fra scenen og ned til en hver heldig tilskuer.

Grensen mellom allsang og å holde en preken kan være essensiell for hvor gøy det er å være på konsert. Som publikummer vil man gjerne synge litt med, men man vil ikke føle at man bærer konserten selv heller. Little Simz løser dette fint ved å instruere og aktivt oppfordre til allsang på deler der det faktisk passer, og lærer gjerne bort refrengene sine til nye fans.

På flere andre steder gjør hun rettmessig det stikk motsatte, og på låten «Venom» åpner hun med beinhard levering av verset sitt over et spinkelt sample før beaten bringes inn og absolutt alle stive knær i publikum knekkes av låten. Midt i vers to av samme låt tar Simz en stor bråta ord og pælmer dem i trynet på et stadig mer giret publikum. Snart etter kommer kontrasten i setlisten tydeligere fram med en hel del «Wave your hands!» og «Let me hear you sing!».

Det er noe som ikke stemmer når man ser på klokka etter konserten. Det har bare gått omtrent en time, men alt vi har vært gjennom på den tiden føles som en lengre reise gjennom Little Simz som artist og person på godt og vondt. Publikum har fått feste og synge, samtidig som vi har fått kjenne på det alvorlige og ekte i musikken. Det eneste jeg mislikte med konserten, var at jeg ikke hadde hørt mer av Little Simz fra før.