Klassisk musikk for musikkinteresserte nybegynnere
Michel van der Aa er årets festivalkomponist på Trondheim Kammermusikkfestival. Dersom eksperimentell musikk interesserer deg, vil jeg oppriktig anbefale deg å dra på en av konsertene hvor festivalkomponistens verker blir framført.
Jeg er ingen kjenner av klassisk musikk. Men jeg interesserer meg for eksperimentell musikk innenfor flere sjangre og har hørt noe klassisk, særlig det siste året. Så dersom du synes Liszt er en for pompøs virtuos og derfor foretrekker Wagner, så beklager jeg på forhånd for min uvitenhet.
Onsdag var jeg på konserten Up-close i Olavshallen. På programmet sto Samuel Barbers «Adagio for strykere, op 11», Michel van der Aas «Up-close» og «Spaces of Blank» med Benjamin Brittens «Four Sea Interlude, op 33a» som avslutning.
Olavshallen er et perfekt lokale for klassiske konserter. Både salen og foajeen får deg til å føle at du igjen er ti år på familiens store kulturelle ekskursjon, enten det var teater, ballett eller konsert. Du tar deg selv i å savne den enklere tiden, før du innser at du pleide å hate det dere skulle se på disse ekskursjonene. Men tidene har forandret seg, og du er blitt en del av den kulturelle eliten som setter pris på høyverdig kultur. Du gleder deg faktisk litt til konserten.
«Adagio for strykere» ble ifølge programmet spilt i begravelsene til Roosevelt og Kennedy. Det er ikke vanskelig å forstå. I notatene mine har jeg selv beskrevet den som “utrolig fin.”
«Up-close» er i en helt annen kategori. Musikken er eksperimentell, spennende og minner til tider om improvisert eksperimentell jazz, som Miles Davis Bitches Brew. Halve scenen er fylt av en stor skjerm der det vises korte innslag av en gammel dame alene på en scene, i en skog og i et forlatt hus med et merkelig elektrisk instrument. Fredrik Schøyen Sjölin imponerer både som solo-cellist, og som en viktig rolle i samspillet mellom filmen og musikken.
«Spaces of Blank» fortsetter i den samme eksperimentelle stilen, men nå som en sangsyklus med fullt orkester. Det tidvis kaotiske lydbilde kan forbindes med temaet i verket, angst, og gir assosiasjoner til West Side Story av Bernstein. Interessant er også hvordan bruken av elektroniske lydspor både samspiller med, men også motarbeider orkesteret.
«Four Sea Interlude» er et mer tradisjonelt klassisk verk og høres ut som noe man kunne ha hørt på nyttårskonserten. Verket er sammensatt av de fire mellomspillene i operaen om fiskesamfunnet på Englands østkyst, Peter Grimes. Etter konserten sitter jeg igjen med spørsmålet: Hvorfor drar jeg ikke på klassisk konsert oftere? Det er også ingen tvil om at jeg kommer til å høre mer på Michel van der Aa og Samuel Barber.
Så jeg har en oppfordring til deg som er interessert i musikk. Dra på Trondheim Kammermusikkfestival denne helgen! Søndag er festivalens siste dag. Og hvis du skulle befinne deg i publikum og tenke at dette egentlig var litt kjedelig kan du jo bare gjøre som da du var liten. Du kan late som dirigenten er i en voldsom Harry Potter-duell, se på perkusjonisten forberede seg på konsertens ene “ploink” eller fascineres av andrefiolinens intense bitterhet. Mens du mimrer tilbake til da du som tiåring satt og hatet på klassisk konsert, innser du at klassisk musikk ikke er så verst likevel.
