Kraftprestasjon i 100 kilometer i timen
Lemaitre har publikum i sin hule hånd fra start til slutt, til tross for et lite dropp i stemninga.
Stemningen i storsalen har allerede nådd kokepunktet da Lemaitre entrer scenen. Det bryter ut unison jubel i fra salen idet lyset senkes, og bandet kommer ut. Idet den første, skitne basslinja settes igang, koker Storsalen over. Lemaitre leverer i første halvdel av konserten en elektronisk kraftprestasjon, og man kan som publikummer bare glemme å oppholde seg mer enn ett sekund på samme kvadratmeter som følge av trykket i lydbildet.
Videre er det bra kontakt mellom bandmedlemmene og publikum, og bandet gjør en god innsats for å dra opp stemningen. Når Markus Neby får hele Storsalen til å sette seg ned på huk, for så å hoppe når droppet kommer, tar det såpass av at det er overraskende at Samfundet fortsatt står oppreist. Det ligger an til at resten av konserten kommer til å gå i samme retning, men så skjer det noe merkelig.
Les også: Underground is my Utopia
Etter cirka en halvtime med full fest, kommer det fire nye musikere med blåseinstrumenter ut på scenen, til stor jubel fra salen. Idet de begynner påfølgende låt, stiger forventningen i lokalet, før den brått blir punktert idet det går opp for samtlige til stede at det nå skal spilles indie-pop. Dette segmentet av konserten føles som et antiklimaks, og jeg spør meg selv hvorfor man skal bytte ut noe som tydeligvis funker bra, med noe som rett og slett høres tamt ut?
Heldigvis varer ikke indie-pop-innslaget altfor lenge, og Lemaitre tar salen tilbake til bedre tider og stemning når de setter låter med mer trøkk inn i rotasjon igjen. Stemningen tar seg dessverre ikke helt opp til nivået på første halvdel av konserten, men samtidig er det ganske fint å ha muligheten til å stå på samme kvadratmeter og bare konsentrere seg om musikken en liten stund.
Les også: Klagesang fra keyboardisten
Konserten avsluttes til ekstatisk trampeklapp fra salen, og resulterer i en dobbel dose med ekstranummer. Det er også hyggelig at vokalist Ulrik Lund koste seg så mye på scenen at han spretter en cava til ære for publikum mens han introduserer scenebandet.
Alt i alt disket Lemaitre opp med et solid sceneshow, og jeg tror samtlige i salen kommer til å huske som en av de mest energiske konsertene de deltok på i 2018. Dessverre må det også nevnes at lemaitre fungerer best når de spiller elektronika. De bør strengt tatt legge indie-popen på hylla på framtidige konserter.
