Krim i Christies ånd

Agatha Christies Og dermed var det ingen er en krimklassiker som gjør seg godt adaptert til scenen. Bygd rundt barnerimet «Ti små negerbarn», starter stykket med at ti fremmede mennesker ankommer en øy. Det viser seg at hver av dem har fått en invitasjon fra en fremmed, og at verten ikke har ankommet selv.

Mens gjestene én etter én avlives, forsøker de overlevende å nøste seg fram til hvem som kan være morderen. Barnerimet fungerer som en nedtelling, og med hver døde person øker intensiteten i forestillingen.

Oppbygninen fungerer godt, for i stedet for å dryge det ut, velger SIT å la de dramatiske hendelsene komme som perler på en snor. De bruker heller tid i opptakten av forestillingen på å presentere karakterene, noe som er nødvendig siden er er så mange av dem. For det er opp til ti karakterer på scenen på samme tid, og det kan bli forvirrende mange navn.

Enda scenen er liten, har SIT klart å løse det på en god måte. Dialogen forvirres ikke av alle karakterene, og selv om de ikke kommer så ofte til ordet, etablerer hver enkelt en tydelig personlighet. Scenen har SIT valgt å bygge utover i salen, noe som fungerer utmerket til å skape en bedre romfølelse og gi karakterene plass til utfoldelse.

De ti karakterene utfyller hverandre. Mens noen fungerer som morsomme innslag, holder andre på den alvorlige tonen i stykket. Enkelte oppleves kanskje som litt platte, men dette skyldes nok heller manus en skuespillerne. Uansett er det nødvendig at noen av personene på scenen ikke er karikerte, overdramatiserte personligheter for å kunne henge med.

Skuespillet er godt, og ikke overdramatisert som det ofte kan bli i amatørproduksjoner. Tharald Jørgen Stray og Marlene Stavrums arbeid på scenen står spesielt fram. Stray spiller rollen som Phillip Lombard på en overbevisende og ekkelt nonchalant måte, uten at det oppleves karikert. Stavrums tolkning av Wilma Blore viser seg som den sterkeste rollen på scenen. Skuespillet er morsomt og personlig, og hun er velsignet med gode replikker. Karakteren er vittig og overdreven, og fungerer som motvekten til det dramatiske og skumle i stykket.

Et par av karakterende bryter ut i litt umotivert sinne et par ganger, men ellers virker karakterene helhetlige og troverdige. Enkelte skuespillere roter litt med dialogen gjentatte ganger, og sånn kan stykket oppleves som litt dårlig innøvd, men mest sannsynlig skyldes det premierenerver og intet annet.

SIT skal dessuten har berømmelse for musikken i stykket. De har valgt å ha band på scenen, som spiller et tema mellom scenene, men også stiller med stemningsfulle lydeffekter. Hanne M. Nordengen har komponert en svært passende melodi, og gjentakelsen av barnereglens melodi setter den uhyggelige stemningen. Noen ganger er musikken litt i høyeste laget, og noen av skuespillerne blir delvis overdøvet av musikken, men dette er i det store og det hele et svært lite problem.

To ganger i forestillingen brukes korte dansenummre for å bryte opp stykket. Spesielt andre dansenummer gjør mye for å lette den dramatiske tonen, og fungerer godt som humorinnslag, om det enn er litt malplassert.

SIT viser med Og dermed var det ingen at de mestrer krimsjangeren, og kan eksperimentere med scenerommet. Nok en gang kommer flere talentfulle skuespillere til sin rett. Bandet er et definitivt høydepunkt som setter stemningen og gjør at stykket kommer svært vellykket i havn.