Kunsten å spre glede

UKA-17

Endelig kom helaftenen på Samfundet rockefansen hadde sett fram til hele UKA-17. Kvelden som begynte med Pom Poko og Sløtface i Storsalen, skulle svenske Eldoradio få æren av å avslutte på Knaus. Til tross for at det var glissent i publikum denne søndagskvelden, var konserten en studie i hvordan man som band skal gjøre det beste ut av det når det er 15 frammøtte på konsert.

Det virket nemlig som om bandet ga faen og spilte som om Knaus skulle ha vært stappfullt. Det var bra, fordi dette er musikk man burde slå ut håret til.

Eldoradio spiller leken garasjerock med pop-aktige meldodier, full av energi og morsomme vendinger. På konsert vil slik musikk funke bra nesten uansett hva. Stemningen settes tidlig med et knippe låter fra debuten 21st Century Explosive Sound. «Friend of Mine», en kjapp rockelåt, er blant konsertens tidlige høydepunkt. Den står imidlertid i kontrast til mer utforskende låter som «New Waves», låter som beviser at disse gutta kan mer enn å skrive banal punk.

Eldoradio må berømmes for å være et stødig band til tross for at de er unge og ukjente, og denne kvelden låter de i hvert fall ganske så innøvde på scenen. Likevel blir låtmaterialet kanskje litt for anonymt i lengden, og i midten av konserten finner vi en rekke låter hvor de sliter med å imponere.

Men heldigvis får vi noen sikkelig godbiter mot slutten av kvelden, for eksempel den råfete «Håll Mig», konsertens eneste låt som synges på svensk. Hadde Eldoradio vært et mer kjent band hadde denne vært en sikker allsang.

På scenen er stemningen unektelig god gjennom hele konserten, og noe av det man legger merke til med Eldoradio er hvor oppriktig gøy det ser ut som de har det når de spiller sammen. Dette er viktig fordi stemningen på scenen vil unektelig smitte over på publikum, jeg er sikker på at det i hvert fall var noen som gikk fra Knaus denne natta litt lettere til sinns.