Kvass, men lunken Ibsen

Trøndelag Teater gjør det ikke lett for seg selv når et av Ibsens mest omstridte og underfundige stykker står for tur. Gamlescenen er renset for alt dilldall når Byggmester Solness avkler en gammel manns siste krampetrekning. Oppsetningen forsøker å avkle byggmesteren og følger hans problemer fra tiår tilbake. Fokuset ligger kun på dialog og forholdene karakterene mellom, og scenen er strippet for alt annet. Dette er styrken og svakheten med oppsettingen. Dessverre var ikke gnistene mellom karakterene dirrende nok til at man som publikummer ble helt revet med.

Byggmester Solness tar for seg en mann som på bekostning av andre ikke klarer å gi avkall på sin anseelse og rang. Gjennom å misbruke sin stilling vraker han både sine egne og andres muligheter for lykke. Selve karakteren lider av å være selvsentrert, og framstår gjennom dialog ganske usmakelig. Skuespilleren framstiller derimot Solness som mer velpolert og behersket enn ødelagt. Dette fører til at det er vanskeligere å følge karakterens motiver og emosjonelle sprang. Spenningen mellom Solness og de andre karakterene blir også svekket.

Det virker som om regissøren, Johannes Holmen Dahl, ikke helt har bestemt seg for hva han ønsker å trekke fram i dialogene. Karakterene er ubesluttsomme, og man forstår ikke helt hva ambisjonene eller motivene deres er. Den unge kvinnen Hilde veksler for eksempel mellom å uttrykke intenst hat og kjærlighet for Solness. Dette er et sterkt virkemiddel, og fører til forvirring blant publikum. Kontrært til Solness er hun full av liv, og skaper en motsetning hvor karakterene på mange måter utfyller hverandre. Som publikummer hadde man derimot forstått forholdet deres bedre hvis motivasjonene til Hilde var tydeligere gjennom hele stykket.

Slutten er en stor kontrast til resten av stykket. I forhold til alle de andre vendingene i stykket er slutten humoristisk og brå. Man sitter igjen med følelsen av å ha blitt frarøvet det største høydepunktet og vendepunktet i stykket. De aller fleste karakterene blir forsømt, foruten motivene til Hilde som blir overtydelige. På den andre siden overrasker regissøren publikum, og presenterer Ibsen på nytt vis. Istedenfor en lang tårevåt avskjed med karakterene, blir man tatt på senga av en ny og uventet slutt.