Lattermaskin for middelaldrende rødvinslepper

Fortreffelige fremmedgjøringselementer og til tider hysterisk morsomt fjas utgjør Trøndelag Teaters versjon av Friederich Dürrenmatts Meteoren. Gjør deg klar for å stenges inn i en skuddsikker teaterboble hvor stemningen endres hvert tiende sekund, og skuespillerne tilsynelatende svetter i hjel av all skrikingen, dansingen, løpingen og sexen. Denne svarte komedien omsvøper menneskets forkrøplede eksistens gjennom å latterliggjøre oss og leke med estetiske problemstillinger. Humor løfter tragedien opp fra dens depressive tematikk, men til tider kunne forsøkene på humor vært skrudd ned noen hakk.

Meteoren etterligner all drit som følger med livet, gjennom en likeglad nobelprisvinners seige dødsleie. På tross av at hans bortgang fastslåes gang på gang våkner han til live igjen. Han forsøker å framskynde sin egen skjebne, men det ender istedenfor med at alle rundt han dør som fluer. Noen tar gift, andre blir kastet i en sjakt, noen treffer tilfeldigvis hovedpulsåren litt for kjært med en nål, mens noen rett og slett dør av guddommelig opphisselse.

Les også: Holberg slår bondefolket i hovudet og sparkar overklassen i ræva.

De forskjellige scenene har voldsomme humørsvingninger og stemningsbrudd, og Ravel blir til techno på få sekunder. Sceneskiftene fungerer likevel forbausende godt, som i stor grad skyldes enormt publikumsnærvær og krutt fra skuespillerne, og da spesielt hovedrolleinnehaver Stine Fevik. Publikum blir med deres hjelp kastet hit og dit gjennom emosjonelle berg-og-dal-baner. Fremmedgjøringsteknikker blir stadig tatt i bruk, blant annet gjennom helt plutselige personlighetsforstyrrelser fra karakterene. Dette så man også da Trøndelag Teater satte opp Ubu og Brødrene Karamasov. Forskjellen ligger i at Meteoren i mye større grad følger en rød tråd. Dette fører igjen til at avbrekk hvor karakterene tilsynelatende lider av en midlertidig schizofreni eller kler av seg og imiterer at de bader til Beach House blir komisk, uten at skuespillerne kaster en av lasset.

De dramatiske høydepunktene går om hverandre og følger en gjennom hele stykket. På tross av at stykket er en lattermaskin for middelaldrende rødvinslepper var det tydelig at regissøren hadde lagt mest vekt på absurd komedie, og muligens ikke tatt høyde for at folk flest ikke kan le hele tiden. Noen scener føltes dermed litt hensiktsløse. På den andre siden skal det sies at de gode ideene veier opp for de mindre vellykkede. Ikke bare gjallet publikum av latter, men når alvorlig tematikk først kom opp i lyset, fikk det større innvirkning.