Midt på hattestativet

I snart et halvt århundre har Øystein Dolmen og Gustav Lorentzens figurer Knutsen & Ludvigsen underholdt Norge med musikk, bøker, og hørespill. De to fyrene som lever et ubekymret liv i en tunnel, med hattestativ, brødboks og grevling i taket, har vært og er fremdeles en viktig del av manges oppvekst. Nå har universet blitt animasjonsfilm.

Historien starter med at skurken Rasputin vil lage et tankekontrollserum for å oppnå verdensherredømme. For å lage det, kidnapper han verdens beste forsker. Når forskerens datter forviller seg inn i Knutsen og Ludvigsens tunnel, pakker våre helter alt de har på en dresin og blir med henne til Bergen for å redde faren hennes. Historien holder et høyt tempo så lenge heltene er på farten, men dette dabber betydelig av når de når reisens endestasjon halvveis uti filmen.

Sprøtt og stilig

Filmen har et innbydende visuelt uttrykk, fylt av morsomme detaljer, svært likt Dolmens illustrasjoner til gruppens album. Glimrende figuranimasjon gjorde at jeg umiddelbart ble knyttet til hovedpersonene, som spilles av John Brungot og Herman Sabado. Disse har så godt samspill at det var umulig å holde latter og tårer inne under vennskapets opp- og nedturer.

Duoens musikk er selvsagt med. Man merker at det er lagt mye arbeid i å overføre de kjente sangene til lerretet. Særlig falt «God morgen, Norge» i smak. Der kjører hovedpersonene dresin gjennom postkortfotografier, et grep som kanskje hører mer hjemme i en musikkvideo, men som passet filmen godt.

Blekner midtveis

I andre halvdel blir filmens mangler tydeligere, blant annet dens endimensjonale biroller: Forskeren og datterens eneste personlighetstrekk er å være glade i hverandre. Skurken er maktsyk, tydeligvis fordi han er stygg og lav.

En annen svakhet ved historien er at heltene ofte reddes ut av kniper ved ren tilfeldighet. I filmens klimaks kommer slumpetreff etter slumpetreff som trukket ut av en hatt. Vi trenger ikke å se til USA for å få vite hvordan slikt kan gjøres bedre: Jul i Flåklypa er et nylig eksempel på en pen, norsk barnefilm der hovedpersonene står for framdriften og bifigurer har kjøtt på beina.

Etter rulleteksten kommer et klipp som hinter til at det fortsatt er mer å hente i kildematerialet. Jeg ser fram til et eventuelt gjensyn. Dessverre ble det ikke helt fulltreffer denne gangen.