Nick Cave and the Bad Seeds – Skeleton Tree
Så vakkert at det gjør vondt.
Skeleton Tree bærer preg av Nick Caves sorgprosess. Som de privilegerte lytterne vi er får vi nyte det musikalske resultatet, men ikke uten å gråte med.
Med sin skurrende sound og koring (er det spøkelser?), fungerer åpningslåta «Jesus Alone» strålende som intro. «With my Voice, I am Calling You» - og det er nettopp det han gjør: Det er som om strykerne treffer noe dypt inni oss, og nærmest tvinger oss til å lytte. De tiltakende fiolinene i siste vers står for låtas meget dempede klimaks, og gjør oss desto mer tente på fortsettelsen idet tonene fades ut og kuttes.
Det velkjente mørket som kjennetegner musikeren gjør seg om mulig enda mer gjeldende på «Rings of Saturn» og «Girl in Amber». Men den altomsluttende dysterheten vi kjenner fra Cave er av en annen karakter enn tidligere – likesom han selv er forandret etter sønnens død for et drøyt år siden. Platas sorgtunge mørke er iblandet undring og melankoli. Og er det ikke nettopp denne undringen, vantroen, som rammer oss så nådeløst når vi har mistet noen altfor tidlig?
Albumets gjennomgående sårhet representeres kanskje best med «I Need You». Når disse tre ordene messes med slik ærlighet, blir de også enormt kraftfulle. «Distant Sky» bør nevnes fordi den med tempo og klokkespill vekker assosiasjoner til Sigur Rós, mens «Girl in Amber» best kan beskrives som låta David Lynch manglet i soundtracket til Twin Peaks.
Rene høydepunktanbefalinger blir likevel overflødige på dette mesterverket av ei plate. De åtte låtene fortjener tiden vår, og det i strekk.
Dette er albumet du for all del ikke må spille gjennom når du har fylleangst, like mye på grunn av instrumentalsettet som den gripende lyrikken. For melodiene er så vakre at det er helt ok å grine.
Hør albumet på Spotify:
