Nu har du mæ nesten!

Tekst: Tiril Hognestad

Torsdag kveld entrer jeg en fullstappet Rundhall. Verdens beste jentegjeng er samlet og nipper smilende til ølen sin. På vei opp til Storsalen fyller de trappa med allsang fra en av Justads største hits. Allerede kan man føle på publikums store håp om en bra kveld.

Og det er med god grunn at forventningene er høye. Det er ikke hverdagskost at en artist selger ut en konsert på to minutter, og heller ikke to ekstrakonserter på 20 minutter, og dette i løpet av samme dag. Debutalbumet Riv i hjertet ble stående på VG-lista i over ett år, og med over 20 millioner strømminger skjønner man at denne gutten veit å lage musikk som fenger det norske publikummet.

Verdens beste jentegjeng på første rad virker allerede trollbundet. Klarer han fenge meg?

Les også: Sondre Justad synes det er latterlig at det blir sensasjon av å snakke om følelser på tv.

Beatles-tilstander

Storsalen fylles til randen og massen trekker seg nærmere mot scenen som nå er dekket av et stort, fargerikt teppe. Når klokka bikker angitt konsertstart runger «Seven Nation Army»-hooket utover salen. Publikum vil ha Justad, og de vil ha ham nå.

Eteriske toner begynner å klinge fra høyttalerne, og man kan skimte silhuetten av bandet bak teppet. De begynner sakte, men sikkert å gi lyd av det som virker som en omarrangert start av «Fanga i en drøm». Plutselig hører vi Justad stemme i med sine bandkumpaner og publikum holder på å sprekke av glede. Med et brak slippes teppet ned og showet har starta for fullt. Der og da er det nærmest Beatles-tilstander med skrik, allsang og leven blant publikum: endelig er han her!

Andre låt er den velkjente «Nu har du mæ», en låt som gjør seg godt live. En spretten Justad imponerer med sine sangprestasjoner og der og da må anmelderen innrømme at han har meg også. Jeg føler meg nesten som en del av verdens beste jentegjeng.

Mobiltelefonen blir mer interessant

Justad bruker litt av tiden til å proklamere om kjærlighet, vennskap og at vi skal «glemme det som er utenfor Storsalen i kveld». Spørsmålet er om publikum klarer det utover konserten.

Under de neste låtene mister publikum konsentrasjonen. Jeg blir overrasket av den labre entusiasme når «Ingenting» starter. Under «Ilden» virker det som mobiltelefonen og Snapchat er mer interessant, og det farges av på bandet som nå står alene på scenen og spiller en evigvarende, statisk regle. Hvor er den flammende gitarsoloen og lekne trommefillsa?

Heldigvis har Justad flere triks i ermet. På en liten scene midt i salen byr han opp til allsang på «Tett inntil mæ». Storsalen blir straks omgjort til et nachspiel hvor Justad er han søte gitarfyren alle jentene har lyst på. Nå har han publikums fulle oppmerksomhet igjen.

Han trekker opp en stige-aktig sak, klatrer opp i den og begynner å svinge seg til «Det er over». Til tross for et mislykka stage dive-forsøk som kan trekke linjer til Mira Craig, hiver han seg opp på stigen igjen og stuper ut. Dette forsøket er vellykket, publikum er hinsides gira. Herfra og ut er Storsalen i Sondre Justads hule hånd. Selv mister jeg konsentrasjonen under de neste låtene «Borte nu», «Ikke som de andre» og «Gjør det igjen». Det blir for repetitivt for min smak. Men når låta «Tia vi bare va» blir spilt skjer det noe med meg. Nå stemmer absolutt alle i og synger med. Jeg kan ikke huske å ha hørt en sånn allsang under noen tidligere konserter i Storsalen. Frysninger klatrer oppover ryggen min.

Reiv litt i mitt hjerte også

Etter denne låta takker Justad og bandet for seg, men det tar ikke lang tid før de entrer scenen igjen etter at verdens beste jenter starter å chante.

Kvelden avsluttes med låta alle har venta på, «Riv i hjertet». Dette er en popslager i sin pureste form som virkelig faller i smak. Her er Justad god.

Den første konsert av tre utsolgte kan ses på som en demonstrasjon av hvordan man skal lykkes med populærmusikk i dag. Justad er ikke ute etter å utfordre publikummet, og publikummet vil ikke bli utfordret heller. De vil ha slagere, de vil danse og bli sjarmert av Lofot-gutten. De vil stå sammen og kjenne at det river i hjertet. Og jeg må innrømme at til tross for et tidvis statisk lydbilde så kjente jeg at det reiv litt i mitt hjerte også.