Øm og virkelighetsnær sorg

Sommer 1993 er en film man ikke glemmer med det første. Gjennom sødme og sorg presenterer filmen ringvirkningene av et dødsfall på både humoristisk og ubehagelig vis. Hovedprotagonisten Frida må tilpasse seg livet etter hennes mors død, og Simón presenterer historien fra den lille jentas perspektiv. Frida er i sentrum, men samtidig en utenforstående i sitt eget liv. Handlingen utspiller seg på den spanske landsbygda, hvor Frida må tilpasse seg sin nye situasjon hos onkelen og familien hans, som allerede er etablert som en trio. Filmen byr på på dype og såre skildringer av menneskelige relasjoner.

I begynnelsen av filmen er stemningen preget av kaos. Publikum blir vitne til raske klipp og en rekke karakterer som bidrar til følelsen av å ikke vite hvor man er eller hva som skjer. Denne forvirringen har utspring i Fridas tanker og følelser. Vi blir kastet inn i en voksenverden hvor Frida naturlig nok føler seg malplassert. I løpet av filmen letter tåka i takt med at vi i større grad blir klar over Fridas situasjon, og hvorfor hun oppfører seg så råttent som hun til tider gjør. Filmen balanserer humor med alvoret i Fridas påfunn særdeles godt. Som publikummer sitter man og humrer over Fridas vinnende og utrolig selvstendige vesen, samtidig som det foreligger alvorlige undertoner.

Cinemateket ga filmen 18-års aldersgrense. Dette var antageligvis grunnen til at jeg satt og ventet på at noe forferdelig skulle skje. Regissøren skal også ha ros for balansegangen av nerver. Døden er en sentral del av Fridas liv, og som publikummer får man dermed kjenne på dette nærværet. I flere scener portretteres Frida som et offer, blant annet gjennom valget av kameravinkling. I andre scener framstiller hun seg selv som et offer overfor besteforeldrene. Dette forsterker det faktum at Frida er et offer for sorg, men også et potensielt offer for andre farer med tanke på alderen sin. De nye foreldrene prøver å beskytte henne, men hun må først lære å kontrollere sorgen før hun kan la seg selv bli tatt vare på.

Sommer 1993 er svært virkelighetsnær, og byr på hardbarka realitet framfor skandaløst drama. Filmen skildrer Fridas person som sår og sterk om hverandre, og det er vanskelig å ikke bli rørt. Jeg anbefaler denne filmen på det sterkeste.