Opptegnelser fra en endetid

Da Bård Torgersen sist vår deltok på litteratur- festivalen Æ Å her i Trondheim, kom han ikke før et kvarters tid før han skulle opp på scenen. Torgersen satte seg i baren, der jeg selv hadde søkt tilflukt fra den danske slampoesien som foregikk inne i kunsthallen, og småpratet litt med musiker Kenneth Ishak, som han skulle opptre med. Bortsett fra det kritthvite håret og skjegget, var det lite som skilte ham fra de andre aldrende hipsterne som drar på denne typen litteraturfestivaler. Da han gikk opp på scenen endra inntrykket seg: Over Ishaks musikk messet Torgersen fram den ene dagbokaktige teksten etter den andre, og selv om han som regel snakket om dagligdagse temaer, lå det en desperasjon i stemmen hans som satt i kroppen lenge etter festivalen var over.

Les også: Under Duskens anmeldelse av Torgersens syvende roman Loki

I Jeg ikke dum er denne stemmen umiddelbart gjenkjennelig. I samlingen blander Torgersen det mundane og det apokalyptiske med tidvis skjell- settende effekt. Diktene er lange og springende, ofte med korthugde verselinjer på to eller tre ord, noe som gir dem et manisk preg: «jorda / snurrer ikke jevnt / rundt / som et hjul / men / beveger seg / i rykk / og det er rykkene / som skaper jordskjelv / og vulkanutbrudd / men sånt skal man ikke / snakke om / for da er / man hysterisk».

Les også: Kutt i støtten til linjeforeningsrevyene

Passasjen er illustrerende for hvordan Jeg ikke dum ofte befinner seg i grenseland mellom desillusjonert hipster, konspiratorisk kommentarfeltkriger og sannsynt dommedagsprofet.

Diktene avsluttes gjerne med vrange, bevisst kontrære vendinger: «hvorfor ser du på misbruk / som et problem / narkomane og alkoholikere / har det mye bedre enn andre / slutt å skyld på de dumme / det er ikke de dumme som ødelegger verden/la dem dø». Men i mørket som preger samlingen finnes det også lyspunkter: «Hver dag sier jeg til barna / mine at det kommer / til å gå bra», skriver Torgersen i et av samlingens siste dikt, og videre: «Viktigere / å klamre seg / til frokostbordet / enn å / bygge en / flåte». Slik fanger Torgersens dikt den klaustrofobiske opplevelsen av å leve i et samfunn hvor økologiske, økonomiske og militære kriser gjør at endetiden virker stadig mer uunngåelig, samtidig som man ikke kan gjøre annet enn å bøye hodet og fortsette som før.

Jeg ikke dum tilbyr kanskje ingen vei ut av krisen, men kan være en god livbøye i tidene som kommer.

Les også: Trondheim Calling med nytt artistslipp