Overrasker mer enn du tror

Det slår aldri feil. Hvert år, akkurat som det første snøfallet, kommer det en eller annen film som håper å danke ut filmer som Love Actually og The Holiday ned fra høytidstronen hva romantiske filmer angår. Last Christmas føyer seg inn i denne rekken, og klarer seg overraskende godt.

Jeg har et litt anspent forhold til Emilia Clarke. Hun er pen å se på og veldig sjarmerende, men når det kommer til skuespillet er det sjeldent jeg er 100 prosent med på det hun prøver selge meg. Som den noe kyniske, klumsete og all-round håpløse Kate klarer hun derimot å spille godt nok til at jeg både blir sjarmert og solgt. Det er fortsatt latterlig mye øyenbryn hver gang hun skal uttrykke følelser, men om det er en film en kan overspille i er det denne.

Premisset er enkelt. Vi møter Kate, en slags moderne Bridget Jones, rundt juletider. Hun elsker George Michael over alt på jord, og virker å ha et bedre forhold til musikken hans enn de personene hun faktisk omgår. Emma Thompson spiller hennes jugoslaviske mor, med alle de stereotypene det inneholder. Det er også i scenene mellom disse to, at en ser at Clarke ikke er helt håpløs som skuespiller. Det er håp allikevel.

Vi får fort forklart at Kate har vært veldig syk. Akkurat hva hun har slitt med blir ikke tydelig forklart, men en kan jo gjette. Alle fra legen, til moren, til hennes juleelskende sjef Santa, spilt av Michelle Yeoh, virker å være redde for å spørre for mye. Dette er den underliggende konflikten som preger store deler av filmen. Også etter at Kate en dag får øye på Tom (Henry Golding) fra julebutikken hun jobber på.

Tom er tilsynelatende perfekt. Han tar Kate med på en rundtur rundt London, og er så optimistisk at det nesten er til å spy av. Jeg hadde i utgangspunktet håp om at Golding skulle redde seg inn fra Crazy, Rich, Asians, men den gang ei. Han framstår som alt for stiv og robotaktig til at jeg kjøper hvordan Kate, med alt det hun er, faller hodestups for denne rare fremmede.

Bak alle lagene av stereotopier som at tyskere elsker fårikål, jugoslavere snakker kun om krigen og kinesere har tilgang på «shady» varer, finner du en ørliten nerve. Om du går inn i kinosalen og forventer at Last Christmas er den nye Love Actually, blir du nok skuffet. Det er til tider en rørende film, med gode karakterer - men det stopper også der. Humoren føles som satire, og det som gjør det hele morsomt er i bunn og grunn skuespillernes prestasjoner og ikke nødvendigvis replikkene de leverer.

Jeg savner også en tydeligere slutt på filmen. Mantraet viser å være noe ala «elsk deg selv», og da fungerer det dårlig med happy-go-lucky musikalnummer til slutt. Annet enn at en får skvist inn ekstra mye George Michael. Og vel, det kan jeg jo faktisk ikke klage på. Jegg krysser fingrene for en oppfølger, Careless Whisper, til julen 2020.