Øya: Mitski

Mitski har bare to muntlige beskjeder å komme med til publikum i løpet av konserten sin på Øya: «My name is Mitski, by the way» og «Thank you for coming». Resten av formidlingen foregår gjennom musikken, sceneshowet, og hennes idiosynkratiske utstråling. Rekvisittene på scenen består av et bord og en stol, som gjennom hele showet brukes på vidt forskjellige måter av artisten. Tidvis ligger hun sammensunket over bordet, andre ganger kaster hun det tvers over scena. Hun står på alle fire, hun åler seg opp og ned, hun går kappgang bortover scenegulvet, hun legger mikrofonstativet over bordet og sikter på oss som med et gevær. Det er mye som skjer her.

Les også: Earl Sweatshirt på Øyafestivalen

For noen kan kanskje hele opplegget bli litt for sært, men jeg synes likevel det eksentriske og underlige sceneshowet bygger opp under musikken i stedet for å stjele fokuset. Hovedfokuset for konserten er selvfølgelig låtene fra det kritikerroste 2018-albumet Be The Cowboy, men vi får også høre en god del eldre materiale. Det varierer fra florlette, sentimentale ballader til tunge og aggressive opptredener. Fellesnevneren er kontrasten mellom den rocka musikken fra bandet og Mitski sin silkemyke stemme.

Les også: Erykah Badu på Øyafestivalen

Denne kontrasten fremheves godt gjennom det store spennet i uttrykk som finnes i sceneshowet. Sårbarheten i låter som «A Pearl», «Geyser», «Washing Machine Heart» og «I Bet On Losing Dogs» formidles allerede sterkt gjennom musikken, men de treffer faktisk enda bedre live. Gjennom sin mystiske fremtreden forfører og hypnotiserer hun publikum, og hun får det til å se enkelt ut.

Les også: Sushi X Kobe på Øyafestivalen

Enkelte vil kanskje finne på å anklage henne for manglende kontakt med publikum, men Mitski klarer helt fint å formidle det hun ønsker å fortelle oss gjennom musikken - og det er tross alt den vi er her for å høre. Hennes innlevelse gjennom hele konserten er upåklagelig, og særlig på høydepunkt som «Thursday Girl», «Liquid Smooth» og «Drunk Walk Home» er det fengslende å følge med på hennes akrobatiske soloteater. For å sitere jenta ved siden av meg da konserten var over: «She’s like a ninja!».