Øya: Patti Smith

En mer passende avslutningskonsert på Øya skal du lete lenge etter. Ikoniske Patti Smith har gjestet Norge opptil flere ganger de siste årene, men likevel virker akkurat denne bookingen å være spesielt solid av arrangørene – fordi lite passet bedre enn en reise tilbake til beatgenerasjonens musikkunivers denne siste Øya-kvelden.

Mens Oslo-gutten Cezinando gjorde sin karrieres største opptreden på Amfiet, hadde det samlet seg litt eldre festivaldeltagere i teltet Sirkus. At Patti Smith fikk Øyas mest trøblete scene lydmessig ble fort glemt da hovedpersonen trådte ut på scenen for de rundt 5000 fremmøtte; som om noen skrudde på en bryter ble stemningen i publikummet en helt annen.

Øya-publikummet rett og slett elsker Pattis nærvær, og i løpet av konserten skal hun gi oss mye av gleden og energien tilbake i form av en helt uslåelig karisma.

Kendrick Lamar headlinet torsdagen på Øya: - Du får denne gærne byen til å løpe løpsk, Kendrick.

For den mer moderne lytter er kanskje Patti Smith bare et navn fra mange tiår tilbake, men helt siden 1970-tallet har den nå 71 år gamle artisten forent rockens uttrykk med beat-poetenes form og stil. En enormt betydningsfull skikkelse innenfor populærmusikken, og det er ikke mindre enn en levende legende besøker oss på Øyafestivalen denne kvelden. Det er også en legende som eldes med stil. Stemmen til Patti er overraskende solid etter en lang karriere, og det er definitivt ikke en falmet versjon av en tidligere storhet vi ser her.

En fortreffelig melankolsk akustisk fremførelse av «Ghost Dance» åpner konserten, og en viss spenning til låtvalget er det siden Patti aldri spiller den samme setlisten. Men denne kvelden kan jeg bekrefte at hun valgte helt rett. En rekke låter fra klassikerne Easter og Wave som «Dancing Barefoot» og den nå legendariske «Because the Night» sitter utrolig godt hos publikum. Likevel er det også plass til mer eksperimentelle utrykk som «Pissing In a River» og «Beneath the Southern Cross», gode avbrekk fra hit-paraden hvor vi får et glimt av Pattis kreative dybde.

Selv om «People Have the Power» ikke akkurat er min favoritt av Patti, er forkynnelsen av miljøbudskapet i forkant av låten med på å gjøre den både relevant og viktig 30 år etter at den ble gitt ut. I de samme arena-rock pregede delene av settet finner vi også Midnight Oil-coveret «Beds are Burning,» som noe litt overraskende blir ett av konsertens absolutte høydepunkt med triumferende allsang.

Artic Monkeys overbeviste ikke helt vår anmelder da de headlinet onsdagen: - Det holder ikke å være sexy i 90 minutter.

Som bevis på at Patti Smiths avsluttende konsert på Øya ikke kan kalles noe annet enn en suksess, er publikum helt oppslukt av den gråhårede damen på scenen. Spontan jubel og applaus under og etter låtene vitner om at det er mange som rett og slett elsker å være tilstede her. Når Patti forteller at hun elsker energinivået i salen virker det ektefølt og genuint, spesielt når det kommer fra en dame som dette.

I det «Gloria: In Excelsis Dio» avslutter konserten er stemningen helt elektrisk. Patti kan ikke gjøre annet enn å stå på scenen og smile vennlig til publikum, som virker å aldri stoppe jubelen. Dette var rett og slett veldig, veldig gøy.