Øya: Sigrid

Få andre artister kan skryte på seg en så variert og vidtrekkende fanbase som 22 år gamle Sigrid Raabe. Entusiasmen som sprer seg idet hun kommer løpende inn på Øyas hovedscene torsdag kveld er like stor hos 9-åringene på første rad som hos foreldrene deres, samt alle tenkelige demografiske grupper imellom dem. Amfiet er selvfølgelig stappfullt, og i motsetning til enkelte av helgens konserter, hvor det nesten kan virke som om publikum i fellesskap har planlagt antrekk og frisyre på forhånd, er det en heterogen gruppe som har stilt opp her i kveld. Det taler kun til Sigrid sin fordel at hun klarer å ha en så bred appell samtidig som kvaliteten på musikken er på topp.

Les også: Erykah Badu på Øya

«Sucker Punch» er en energibombe av en åpningslåt som avløses av balladen «In Vain». Sigrid innrømmer at hun er «så sjukt nervøs», og det er ingen tvil om at hun snakker sant, tross at hun har spilt på alt fra Graham Norton Show til Coachella. Heldigvis er det den gode formen for nervøsitet som preger Sigrid i kveld - den man bare finner hos unge sultne artister, og som stammer fra et sterkt og ektefølt ønske om å underholde. Den gir henne den energiboosten hun trenger for å gi det lille ekstra på nær sagt hver eneste låt, uten at det noen gang skorter på vokalprestasjon eller formidling. Det er nettopp den tilsynelatende motsigelsen mellom rå selvtillit og jordnær nervøsitet som gjør henne umulig å mislike.

«Schedules», «Plot Twist» og «Sight of You» kommer som perfekte pop-perler på en snor før monsterhiten «Don’t Kill My Vibe» driver den allerede elektriske stemningen blant publikum til nye høyder. På den nydelige balladen «Dynamite» forsvinner bandet som til nå har omkranset stjernen på scenen, og Sigrid bærer låten helt på egenhånd på mesterlig vis. Innen jeg har rukket å tørke tårene er det på’n igjen, og «Never Mine» fra albumet som endelig kom ut tidligere i år skinner virkelig i live-versjon.

Les også: Onsdagen på Øyafestivalen oppsummert

Sigrid spør oss om vi tror det er potensiale for å få til et dansegulv, og idet hun drar i gang refrenget til «Strangers» a cappella kan man kun tyde de ville skrikene fra publikum som et bekreftende svar på det spørsmålet. Hvis «Don’t Kill My Vibe» var prikken over i-en, er «Strangers» nummeret som setter to streker under svaret: Sigrid er rett og slett en fullkommen liveartist. Siste låt, «Don’t Feel Like Crying», blir den lekne seiersrunden som bekrefter det hele.

Den kollektive stoltheten vi alle føler over Sigrid er utvilsomt velbegrunnet, og etter hennes perfekte prestasjon på Øya bør ingen lenger spørre seg om hva vi skal leve av etter olja.