Øya: Tangerine Dream
Daggry fra ISS.
«Oh my God! It sounds like my salad bowl», sier Bianca Froese-Acquaye fra Biblioteksscenen, hvor Tangerine Dream intervjues foran publikum timer før konserten deres i Sirkus. Hun gjengir hvordan bandets stifter, Edgar Froese, tok seg til rette på kjøkkenet hennes for å finne lyder å sample. Froese, som døde i 2015, var bandets eneste faste medlem siden 1967 og har med påfunn som Froese-Acquayes salatbolle vært definerende for ambient-sjangeren.
Høres Tangerine Dream fortsatt ut som framtiden spør intervjuer, eller er Space Music som musikken ofte blir kalt, lyden av en utdatert framtidsfantasi? Når settet i sirkusteltet åpner med et lysshow som ligner plantegningene til dødsstjernen blir det desto vanskeligere å si. Lange droner og esoteriske lydlandskap akkompagnert av lysshow som oftere enn ikke ser ut som dvalemodusskjermer gir følelsen av at man er i en faktisk gammel sci-fi. Space Music-navnet føles berettiget når det audiovisuelle kjennes som å stå opp på den internasjonale romstasjonen.
Les også anmeldelsen av Kendrick Lamar på Øya: – Du får denne gærne byen til å løpe løpsk, Kendrick.
De trege, sømløse overgangene, ikke bare mellom låtene men også i selve låtprogresjonen gjør at det tidvis føles langt mindre lineært enn noen vanlig konsert, men gjør også at det med tid blir litt kjedelig. Et deilig avbrekk er det derfor når Tangerine Dream demonstrerer sjangerrepertoaret med noe man i mangel på bedre sjangerforståelse må beskrive som basstung, suggererende house, samt nærmest poppete elektronika. Når sjangerhoppene er såpass uforutsigbare og man ikke vet hvilken epoke hvert nummer er fra eller hvorvidt de er fra soundtrack-skiver, føles konserten mindre som en tidsreise over et halvt århundre og mer som en rundreise i det Froese-Acquaye beskrev som Tangerine Dreams «Artistic universe» i kontrast til Kraftwerks «One way street».
Froese-Acquaye kaller Tangerine Dream et åpent prosjekt med over 40 medlemmer over tid og med grunnlegger Froese som eneste faste medlem, ikke ulikt Damon Albarns Gorillaz. Det blir sagt at Edgar Froeses tilnærming var «Hei, jeg liker dette aspektet ved musikken din, vil du være med i Tangerine Dream?». Denne kreative utskiftningen gjør at selv om fremtidsbildet til Space Music kanskje ikke er moderne, er i aller høyeste grad Tangerine Dream det.
Anmeldelse av Smerz på Øya: – Eksperimentet er gjennomført og vellykket
Med opphav i kraut-bevegelsen og det Vest-Berlinske elektroniske miljøet skulle en nesten tro Tangerine Dream ville bli en konsert for purister, men det vi hørte i Sirkus var et sjangerspennende show der vi tror alle ville funnet noe vakkert, bare synd det for ofte helt enkelt ble litt kjedelig.
