Øya: Young Dreams

Da andreplata til Young Dreams Waves 2 You kom ut i januar, ble jeg totalt bergtatt. Åtte måneder senere mener jeg fortsatt at det er en av årets sterkeste utgivelser. De videreførte sitt gjenkjennelige lydbilde, men holdt det samtidig nytt og spennende.

Derfor skal jeg ikke legge skjul på at forventningene mine var høye da jeg troppet opp på Amfiet kl. 14:25. Jeg skal heller ikke legge skjul på at det var kjipt å gå forbi Hagen på vei til Amfiet, hvor Orions Belte også skulle spille 14:25. Her snakker vi om to band som opererer i samme lydlandskap, har ganske lik fanskare, og til og med «deler» et bandmedlem; Chris Holm i Orions Belte var tidligere med i Young Dreams. Hvorfor Øya har plassert disse bandene samtidig, er et mysterium for meg.

Les også: Øya: Sløtface

Folkemengden er tilbaketrukket, og det er godt med plass foran scenen. Flesteparten utnytter muligheten til å ligge og baske seg i formiddagssolen i bakken foran Amfiet. Når klokken slår 14:30 er det fortsatt ingen på scenen. Heldigvis trenger vi bare vente to minutter til før Bergensbandet endelig tropper opp på scenen. Hele scenen er svøpt i green screen, og i det førstelåta «Astral Plane» ljomer utover Amfiet, får vi vite hvorfor. På skjermene til høyre og venstre for scenen er nemlig hele bandet omringet av psykedeliske effekter, som tar sceneshowet til et nytt nivå. Det er kanskje mest effektivt for de som står litt lenger bak, da folkemengden rett foran scenen ikke helt får med seg skjermene.

Selv om det som foregår på skjermene er råstilig, er energien på scena lav i starten. Noen ganger føles det mer ut som vi er vitne til en litt slapp bandøving, og ikke en konsert. Spesielt andre låt ut, «Somebody Else» fra Waves 2 You, faller helt igjennom, og er en blek versjon av studioversjonen. Bandet virker regelrett usikre på hva de holder på med. Energinivået på scenen øker heldigvis eksponentielt for hver låt som kommer, men det hjelper ikke på det faktum at flere av folkene som stod oppreist har satt seg oppe i bakken eller stukket andre steder.

Les også: Øya: Patti Smith

Halvveis ut i showet kommer den glimrende låta «Cells», som fungerer godt live, mye takket være bassist Pablo Tellez. Basspillet hans sitter som ei kule: han holder seg tro til studioversjonen, men eksperimenterer akkurat nok til at vi får en ekstra dimensjon av låta. Under «Wildwind» briljerer Njål Paulsberg på tangenter, og samtlige foran scenen på Amfiet lar seg forføre. Når vi kommer til konsertens syvende låt, «My Brain on Love», får vi se Young Dreams på sitt aller beste. Grafikken på sceneskjermene er skrudd opp ti hakk, Matias Tellez briljerer som frontmann, og alt er som det burde være. Dessverre er dette også kveldens siste fullstendige låt. De setter i gang singelen «Of the City» fra 2016, men på Vindfruen ved siden av hører vi lyden av Boy Pablo, og Dungen har satt i gang nede på Sirkus. De fleste i publikum har allerede forlatt Amfiet, og plutselig tvinges Young Dreams til å stanse settet sitt. Det føles brutalt å rives ut av universet Young Dreams nettopp har bygget opp.

Etter å ha summet meg i noen minutter, har jeg blandede følelser for konserten. Når Young Dreams briljerer, så briljerer de med store bokstaver, men det ble fort tydelig at avstanden mellom publikum og bandet var for stor på Amfiet, noe de kule effektene på sceneskjermene ikke kunne redde. Hvem har skylda? Øya, som gir dem et elendig utgangspunkt? Eller Young Dreams, som ikke greier å overkomme det elendige utgangspunktet? Neste gang Young Dreams spiller et sted nær meg, skal jeg selvfølgelig møte opp, men kanskje ikke med like høye forventninger som jeg hadde denne gangen.